Katinka
20
JIU, Togane, Japan
kattalatta@hotmail.com
Linker
Tonje
Powders
06/08
07/08
09/08
10/08
11/08
12/08
01/09
02/09
07/09
08/09
09/09
10/09
11/09
01/10
02/10
Blogger Blogskins San-x
+ En japansk 小学校 +
 13.11.2008 11:04 Etter å ha møtt opp på skolen til vanlig tid, tatt vår daglige prøve og stirret tomt ut i luften i fem minutter fikk vi slippe tidlig ut og trasket avgårde til biblioteket for å møte resten av følget som skulle besøke Toganes barneskole. Det viste seg at halvparten av nordmennene som hadde meldt seg på ditchet hele greia, så vi var seks stykker som trappet opp foran en lettere skuffet Hara-sensei. Etter å ha toget tilbake til Togane (der vi bor, så var egentlig temmelig irriterende å måtte være på skolen den ene halvtimen vi rakk...), og tuslet gjennom duskregnet til rett bak Sunpia poppet skolen opp fra intet. Førsteinntrykk? Opppussingsobjekt av dimensjoner. Det var en meget sliten og grå bygning som møtte oss. Tror vi har blitt bortskjemt på fiks arkitektur på Josai, resten av skolene i området er langt fra samme standar. Til skolens forsvar, de hadde en veldig fin hage... Krøllebusker og bølgetrær og... noe som lignet på gravsteiner, men som mest sannsynlig er minneduppeditter over investorer og sånt. De er visstnok glad i sånne her. Med en gang vi satte føttene innenfor portene følte jeg meg som om vi hadde vandret rett inn i et skoledrama. Gledet meg litt, til tross for frykten for den forhatte self-introductionen vi måtte gjøre. Vi hadde fårr beskjed om at vi ville måtte gjøre dette dagen før, så mens de andre utvekslingstudentene hadde forbredt bilder og lange taler, prøvde vi desperat å komme på andre ting enn at 'Norge er kaldt og ligger i nord'. Vi gruet oss ikke mindre da det viste seg at vi måtte deles opp i grupper. Mange barn og få utvekslingstudenter. Auda. Tonje og jeg tok en seiersdans da vi fikk utdelt samme nummer, men lykken var kortvarig. Fordi så mange ikke møtte opp ble Tonje flyttet til en annen gruppe... Som endte opp med å bare være henne. Jeg var etterlatt alene. Klassekamerater, dere kan brenne litt. Vi ble vist om på skolen, noe som mest involverte at vi sto bakerst i et klasserom og smilte sjenert til alle de supersøte førsteklassingene. De lagde leirefigurer, noen mer gjenkjennelige enn andre... Etter å ha blitt geliedet inn i den iskalde gymsalen ble vi plassert på stoler og bedt om å reise oss etter tur for å si navnet vårt. Barna klappet entusiastisk etter hver person, helt til vi kom til stakkars Hans, som måtte sette seg ned uten ett eneste klapp. Merkelig. Uansett, barna var skolens fjerdeklassinger, og hadde forbredt seg lenge til besøket vårt. De fremførte en finfin sang for oss, holdt små taler (gutten som var ledersnakkemann var sinnsykt søt der han sto og så ut som om han ikke helt visste hvor han skulle gjøre av seg foran alle disse skumle fremmede). Så måtte vi gå i gruppene våre. Kaos brøt ut da barna prøvde å finne de av oss de hadde ansvaret for, det ble mye mysing ned på navnelappene våre og hvisking med hverandre. Til slutt ble jeg leid vekk av to små jenter, til lekestasjonen deres helt bakerst i salen. De presenterte seg på engelsk, så var det min tur. 'Jeg heter Katinka, heihei. Kommer fra Norge, det er dritkaldt, tror faktisk det har snødd der allerede'. Barna: 'Heeeeeeeee?!?! Du tuller! KULT!'. Fantastisk hvor store øynene deres kunne bli. Så skulle vi spille spill! Først ut var noe jeg ikke husker navnet på >< Det henger en stor trekule i en snor, festet til en korsformet tredings hvor alle endene er formet som små skåler. Du holder i den store greia, vipper på hånden så kulen spretter opp, og prøver å få den til å ligge stille i en av skålene. Barna viste, jeg skulle prøve, og har du sett! Nailet det på første forsøk! Mer 'Eeeeeeh!?! KULT!' fra jentene. Etter litt bomming fant de ut av vi skulle ha en turnering. Hvir jeg kunne slå alle fem skulle jeg få en 'special price'. Yaaaaay! Jeg satte ut med friskt mot. Og slo en etter en. Klapp på skulderen til meg. Ble presentert noen sinnsyke origamifigurer som en av jentene hadde laget. En pose, og en medalje formet som en fisk. Aaaaw, så hyggelig! Så skulle vi rullere, og jeg ble vist videre til et bord der de overfalt meg med et tørkle. Jeg fikk bind for øynene og beskjed om å gjøre som de fortalte meg. På bordet lå det et ark med en tegning av et ansikt, og det var meningen at jeg med hjelp av barnas instuksjoner skulle plassere øyne, nese osv på riktig plass. Hold på å fnise meg i hjel når de etterhvert sto og ropte 'Refto!' Refto! Iiiiiiyaaaaa, raito, raito! OK! OK!'. Entusiaster! Etter å ha klart å lage et godkjent ansikt (stakkaren fikk det ene øret nede på haken, men...) skulle de lære meg origami. Jeg feilet totalt på å lage et papirfly som ville holde seg i luften, men slange, DET fikk jeg til! Barna komplimenterte og komplimenterte. Høflige allerede fra de såvidt kan gå de her (Amelia, de er like gamle som deg, du har mye å lære). På vei ut fikk vi nye gaver, kurver laget av oppsamlede melkekartonger. Vi ble fortalt 'de har spart på kartongene sine lenge, så sett pris på dette', haha! De var fine, og det fulgte med et kort med en kanji - min står det 'håp' på - og en liten origamisvale. Ble nesten rørt av alt de hadde gjort for oss. Merker at dette blir et veldig langt innlegg, men dere får bare overleve. Til lunsjen ble vi servert kylling-curry. Vi spiste med de første gruppene vi var i, og mine fem jenter var meget interesert i å finne ut om japansk curry var den beste jeg hadde smakt, om jeg liker det, hva annet jeg liker, hvor har jeg reist, hva er verdens største land (på dette tidspunktet bråstoppet hjernen min. Jeg mener, hva i... Så random ><), liker jeg Japan, har jeg en jeg liker (jeg løy og sa nei, de fniste og stakk hodene sammen og mumlet noe om en eller annen Yusuke. Eh. Hvorfor ser dere sånn på meg små barn?), hva heter erter på engelsk, liker jeg erter, var i dag morsom... Pluss masse jeg ikke helt fikk med meg men nikket med. Seriøøøøøst, de snakker fort! Ble litt glad i gjengen, og det var trist å forlate dem. Da vi skulle gå dukket det opp en gjeng utenfor døren, og de sto der og sang mens vi fumlet med skoene våre. Min lille Yurieko (tror jeg...) vinket meget entusiastisk da jeg gikk ut, og grep tak i hånden min og ristet kraftig. Så søøøøøt! Hun og venninnen hennes var de to som snakket som fosser. Ah, jeg likte de to. Alt i alt, en meget velykket dag. Japanske barn er ikke like skumle som jeg hadde forestilt meg, ikke i det hele tatt. Nesten fristet til å pakke Yurieko ned i kofferten min og ta henne med meg hjem, men tror ikke moren hennes ville satt stor pris på det... Kablen til telefonen min vil ikke samarbeide, men med en gang den vil være snill skal jeg oppdatere med litt bilder. Glemte å ta bilder inne på skolen, så ikke forvent for mye... Til slutt (fordi jeg ikke klarer å blogge uten å nevne dette), i dag markerer én uke uten å ha sett Hårmannen. Sukk. Er han syk? Har han droppet ut av skolen? Er han død? Gjemmer han seg? Toget til skoeln og lunsjen er ikke like gøy lenger... Nå må jeg tvinge fram litt motivasjon til å dykke ned i alle glosene til oppsumeringsprøven i morgen. Argh, jeg hater prøver.  *- - - - - - - -
- - - - - - - -*
|