Katinka
20
JIU, Togane, Japan
kattalatta@hotmail.com
Linker
Tonje
Powders
06/08
07/08
09/08
10/08
11/08
12/08
01/09
02/09
07/09
08/09
09/09
10/09
11/09
Blogger Blogskins San-x
+ Søkes: nye lunger. +
 26.11.09 11.11 Jeg har klart det jeg ellers aldri klarer. Jeg har blitt syk. Nå, før vi kjører Kode Rød her, jeg vet ikke om det er good ol' piggy som har slått til, eller om det bare er en vanlig forkjølelse eller whatnot. Uansett. Not feeling to good. Ryktet (vel, Kuniyoshi) sier Shinya hadde influensa før helgen - og vandret rundt på skolen i full smittebombemodus. Hans, som bor ved siden av meg og som vi er i nærheten av så godt som hver dag, fikk feber over helgen, og nå har tydeligvis de søte små virusmennene funnet ut at de skal ta turen på besøk til meg. Jeg begynte å hoste på tirsdag, men tenkte ikke mer over det, for hosten lignet mistenkelig på den nastye greia jeg slet med da jeg først kom hit. Jeg følte meg ellers helt fin, så på kvelden dro jeg på besøk til Bustetrollet og hang der til langt på natt. However. Jeg burde skjønt at det var noe galt. Jeg endte opp med å dra før planlagt fordi jeg begynte å få vondt i hodet, og var sinnsykt varm. Men, hodepine er ikke noe nytt her i gården, og heateren hans sto på hele tiden, så jeg trodde jeg bare hadde på meg for mye klær eller noe.. Så kom onsdag morgen. Jeg følte meg som et vrak. Men igjen skyldte jeg på søvnmangel og generel utmattelse, og la ikke noe mer i det. Dro på skolen som vanlig. Ble ikke bedre. Etter å ha sett Hans vandre rundt med sin kaze-mask (munnbind) begynnte puslespillbitene å finne hverandre i hodet mitt. Jeg investerte i mine egne munnbind, men fortsatte dagen as usual. Hostingen ble verre utover dagen, men jeg lot meg ikke knekke!  I should haaaveeee.. Da jeg kom hjem konsulterte jeg Hr. Termometer, som kunne fortelle meg at kroppstempraturen min var oppe i 38,5. Ah. Da var jeg visst syk allikevel da.. Etter å ha proppet meg full av febernedsettende la jeg meg til å sove en stund, og våknet i litt bedre form. Følte meg fortsatt som roadkill, men Hr. Termometer viste 37,5, så vi var på riktig vei. Trodde jeg. Noen timer senere hadde temperaturen krøpet opp til 38,8, og jeg hadde et lite panikkslagent øyeblikk der jeg innså at hvis det fortsatte sånn måtte jeg nok ta turen til legen. Problem is, jeg aner ikke hvem jeg skal gå til for å si fra at jeg trenger legebesøk - bortsett fra helsesøster, men hun snakker ikke engelsk, og jeg klarer ikke forklare meg godt nok på japansk ennå. Ikke ville jeg ende opp alene på et sykehus heller, så hjeeelp. Panikk. Feberdrømmene mine innehold som vanlig kun masse bobler i alle regnbuens farger. Det ENESTE morsomme med feber er feberdrømmer. De er syke. Pun not intended. Jeg elsker å manipulere drømmene mine til vanlig *host*heitinger*host*, men i feberrus nekter hjernen min å ta for seg annet enn bobler. Helt seriøst. Drømmer om bobler hver eneste gang. Uansett. I dag hadde jeg store planer om å dra til legen, ettersom jeg våknet med like høy feber som da jeg la meg, men læreren i første time sa bare 'hvis du verdsetter kroppen din mer enn timen kan du gå til helsesøster'.. Jeg fikk litt dårlige vibber, så turte ikke. Og, etterhvert som dagen gikk mot slutten følte jeg meg bedre og bedre, så endte opp med å ikke dra i det hele tatt. Da jeg kom hjem fra skolen (etter å ha ofret engelsktimen på slutten av dagen.. HULK!) hadde jeg faktisk ikke feber! Wooohooo! Tok meg en lur likevel. ..og våknet opp med, hold dere fast.. Feber. I'm doomed. I morgen blir det sykesøsterbesøk. Gleder meg. Hører at pappa sitter hjemme med influensa og munnbind. Har du sett, har du sett! Far og datter, på hver sin side av jordkloden! En smule komisk, om det ikke vært for omstendighetene. Nå høres det ut som om jeg skriver mine siste ord, men er ikke så ille. Selv om det føles som om lungene mine prøver å flykte ut av munnen hver gang jeg hoster. Jeg frykter for hvor mange jeg har smittet. Sorry Busterollet.. Du har lidd nok. (ノД`)  *- - - - - - - -
3 comments
- - - - - - - -*
+ Regn er da ikke så ille! +
18.11.09 13.16 Etter oppfordring fra min mor skal jeg (for en gang skyld) fokusere litt på 'det jeg egentlig er her for å gjøre'. Nå, det er ingen hemmelighet at mitt mål med å komme hit var å gjøre nøyaktig det samme som i fjor: sløse bort mest mulig tid på å.. beundre innbyggerne. Noen har derimot fått det for seg at det ligger akademiske grunner bak min tur til Japan, så her, litt skoleinfo til deg, mamma. Sougounihongo - 'vanlig' japansk - går lett som en lek. Eller, jeg har ikke møtt veggen i det faget. Ennå. Vi har 8 halvannentimers timer i uken, med fem forskjellige lærere. Noen av dem er gamle kjenninger, andre var nye fjes. Men så langt er det ingen jeg hater, takk gud. Vi veksler mellom å lære kanjier, gloser og gramatikk, lese lesestykker og høre på lytteøvelser. Det samme gamle. Heldigvis(!) er det langt ferre prøver enn i fjor, så jeg synes i grunnen det er temmelig avslappende.. Haha! Timene er temmelig ensformige, så det blir gørr kjedelig i lengden, men whatever. Tar sougou over nikyuu anyday! Fordi! Nikyuu-timene er et lite helvete på jord. Jeg har skrevet om det før, men HOLY SHAIT! Level up fra fjorårets sankyuu altså! Kanjier er håpløst (det er så maaaangeeee..), lesing er grusomt når man ikke skjønner alle kanjiene som dukker opp - og har rundt fem minutter på å lese seg gjennom og forstå ting, og selv gramatikken, som alltid har vært mitt sterkeste punkt, går rett vest. Det er MYE, og alt ligner, og har samme bøyninger, og betyr det samme som hundre andre ting men er forskjellig lkevel og herregud jeg blir gaaaaal! Kremt. Derfor puster man ut av lettelse når det er tid for lytteøvelser. Som jeg (og resten av nordmennene) gjør det strålende i. De helvetes kineserne som bråker i stykker timene våre har sine kanjier, men når det gjelder å høre og forstå japansk, da slår vi til, hoho! På forrige (og frem til fredag, eneste) tulleeksamen fikk jeg 97% riktig på lyttedelen! Én feil! Yay! Da får det bare være at det andre ikke gikk FULLT så bra, men hey, jeg besto! Krysser fingrene for at det fortsetter sånn! Jeg er selvfølgelig drittlei av skolen, men.. Må man så må man. På mandag satte jeg og Tonje oss endelig ned og kjøpte flybiletter tilbake til Japan etter juleferien. Etter å ha sverget at vi aldri skal sette våre ben i et Lufthansafly igjen, valgte vi SAS, som var billigs med sine biletter til ca. 9000 kr. Pengene miiiineee.. I tillegg har vi etter mye kluss og styr fått levert alt vi måtte for å skaffe oss re-entry permit, så nå er det bare å vente til det er ferdigbehandlet, så er vi all set! Gleder meg fortsatt til å sette meg på flyet og vite at det venter norsk jul på meg hjemme. Haaa.. Desember, kom til meeeeg.. Så, min favorittdel: Heitingnyhetene. Cue fancy vignett. Hårmannen er som kjent borte vekk, men Tonje insisterer på at hun så han på skolen forrige torsdag, så i morgen er det tid for litt intens speiding. Jeg har ikke glemt min gamle obbsesion, oh no, oh no! Speaking of obsessions, mitt Mr. Mixibesatte hjerte setter meget stor pris på at det vandrer en Mr. Mixikopi rundt på skolen. Så godt liker hjertet mitt (eller hjernen, er litt usikker på hva som egentlig styrer det her..) det at han har klatrer forbi Sjeggemannen på rankingen min. Enda bedre, Mr. Mixikopien er venn med Heite Trommis, som også kjenner P-mannen, så hey! Connections! XD Skjeggemannen.. I går, etter at jeg og Lotte hadde vært på Lawson og blitt meget skuffet over at MUSE konserten i januar allerede var utsolg (HULK!), tuslet vi hjem i regnet og pratet om løst og fast. Da vi stoppet ved et lyskryss kom det en søkkvåt syklist trillende opp ved siden av oss. 'Oh, han der var fin', sier Lotte, og jeg snur meg får å ta en titt på dette vesenet. Det tok litt tid før jeg skjønte at grunnen til at han så så kjent ut var at det var Sjeggemannen som satt der på sykkelen sin og så kald ut. Hoohoo! Jeg melder meg frivillig til å varme deg opp, Skjeggemann! Det er bare å spørre! (Lotte ble selvfølgelig informert om at dette var Skjeggemannen, og at han er min. Hun er flink pike, så methinks jeg er safe.) (Og nei, jeg er ikke forstyrret, hvorfor spør du? Ikke se sånn på meg..) Nå skal jeg sløse bort resten av kvelden med å eksperimentere med neglelakk og se på dramaer. Thank you, and good night. *- - - - - - - -
1 comments
- - - - - - - -*
+ Vaffler og Bustetroller. +
01.11.09 13.00 Dag to av festivalen er offiselt over. Bare en dag igjen, nooo. More, more, more! I dag satte jeg og Tonje kouahaiene og Alex til å rydde vekk boden, ettersom de hadde et ekstremt kort siste skift, og vi allerede hadde hjulpet til med å sette opp, pluss en tre timers økt med hardcore vaffelsteking og roping av irasshaimase. Virginia (Spanskedamen) og Keren (Hawaiidamen) gjorde endelig sitt, og med det kunne vi andre nyte sitteplasser foran scenen og dansegutter på sitt beste. Dansegutten-dansegutten fra i fjor mangler dessverre, men det er jo ikke som om det ikke er nok andre å ta av. Hohoho. XD Det var, dessverre, mangel på Hårmenn i dag. Tonje informerte meg om at hun hadde sett han tusle forbi et stykke unna, men det var også det eneste vi så av han. Høye Kvisemannen derimot, var overalt. Kan han ikke finne Hårmannen og spankulere rundt med han? Sukk. Tosh-tosh dukket opp da, og det er jo noe..  Tegnespråklubbens publikum, og Tegnespråkmannen som tar seg en liten pause fra å leke høytaler. Det er han heeeelt bakerst. Ved høytaleren. Vi ble forresten lagt merke til (ikke så rart.. Jeg var temmelig fargerik i dag.), og spurt etter showet om å komme til det andre showet deres for å være applaus-lage-mennesker. Dessverre var det midt i skiftet vårt. Sukk. Igjen er ikke timingen på min side.. Er de ikke det søteste dere har sett noensinne? ♥ Tegnespråkmannen var, dessverre, i dette øyeblikket fast bestemt på å leke høytaler. Tsk. ...... Og her døde Katinka i hennes forsøk på å blogge på, hva blir det, søndag..? Og hun er dessverre fortsatt ikke i bloggemood, så det får bli med dette for now. Jeg tenkeeeeer.. Bare legger ut masse bilder etterhvert, så får dere lage deres egen lille festivalfantasi. Vi får se. Kan summere opp litt da: Hårmannen viste seg ikke igjen. Eller, Tonje rapporterte om en liten observasjon av bena og vesken hans, men ellers har vi ikke sett mer til han eller forkjølelsesmasken hans. Sukk. Baibai, Hårmann. Det lille møtet fikk meg til å innse hvor stusselig heitingsightseeing er uten deg.. Sure, Skjeggemannen og Tegnespråkmannen (og til tider Tosh-tosh, Marumannen, Lekegutt, P-mannen, Simba-i-rutebukser og diverse andre) er underholdene nok, men.. Jeg savner deeeeg. Sukk. Virginia og Keren forsatte å gjøre sitt resten av festivalen. Tonje og jeg slapp faktisk billig unna når det gjaldt rydding alle dager, men det skulle i grunnen bare mangle ettersom vi satte OPP hele driten hele tiden. Still don't like them though. Liker ikke at de oppførte seg som om vi hadde ansvaret for dem også.. Mest irriterende var de gangende de forlot boden og japanerne som hjal oss måtte ta over albeidet. Altså, jeg skjønner at de også vil ha fri, det er ikke det. Men når japanerne som jobber frivillig blir stående der mer enn dere, da er det noe galt. Selvfølgelig, jeg tror ikke japanerne skjønte at vi ikke trengte hjelp når det var tre nordmenn pluss Viriginia og Keren på vakt.. Å si at det ble trangt der blir litt av en underdrivelse. Anydoodles. De gangene de to forsvant fra boden ble Hayashi (vår rådgiverdame) meget, meget stresset, og løp rundt og ba alle nordmennene som ikke var på vakt om å hjelpe til, slik at japanerne også kunne ta en pause. Tingen er, VI ba ikke om hjelp. VI jobbet nok som det er. Det er ikke VÅR skyld at japanerne ikke tar pauser når vi rett ut ber dem om det. Det er ikke nordmennenes jobb å dekke for de andre. Aight, nok om det. Vi fikk en pris for.. noe. Husker at utvekslingstudentbodene fikk akkurat samme pris i fjor, så er ikke noe big deal, men litt gøy var det da å gå opp på scenen for å ta imot diplom og ti tusen yen. Wee! Jeg fikk ta imot pengene, hoho! Spotlight for meee! I år, som i fjor, var alle utlendinger pent redigert vekk fra videoen og bildene de viste på slutten. Josai da.. Oooooog.. Alven snakket til oss! WAH! Alven kommuniserte uten å hvese eller skule ondt på oss! Sjokk! OH! Bustetrollet. Var jo en grunn til at han dukket opp i tittelen.. Jeg fikk etter mye mas overtalt han til å komme og kjøpe vaffel. For å være helt ærlig fikk jeg helt sjokk da han plutselig sto foran boden vår. Han må ha mannet seg opp til de graaader for å i det hele tatt tørre å komme i nærheten av meg. Han er hyggelig nok da. Og vil leke.. LEKEleke. If you get my drift.. Meeen, siden han er 19, og jeg i grunnen har fått litt nok av japanske gutter og deres forskrudde forhold til lek tror jeg sannelig ikke han får det han vil. Skal leke med han, suresure, men barneleking. Spille zombie-spill og den slags. Ahaha.. =.='' For mer detajert (og sammenhengende...) beskrivelse, besøk Tonje. XD Avslutter med et helt random bilde av Tosh-tosh som lever opp til navnet sitt..  *- - - - - - - -
1 comments
- - - - - - - -*
+ Festival og uventede gjennsyn! +
31.10.09 12.10  I dag startet endelig festivalen jeg og Tonje har ventet på omtrent et år. Siste kvelden i fjor satt vi forfrossne på et par stoler foran scenen og sverget, til passende sappy musikk, at vi skulle gjøre ALT for å komme tilbake til festivalen neste år også. Og har men sett! Her er vi! Denne gangen som sjefer for hele den norske/spanske/hawaiiske(?) boden, denne gangen med mer ansvar enn man egentlig takler, men denne gangen med skyhøye forventninger. Festivalen i fjor var uten tvil det beste ved hele skoleåret (vel, halvåret), og om den i kunne tilby en brøkdel av alt fjorårest kunne, skulle jeg si meg fornøyd. Det startet tidlig. Vi møtte opp til forbredelser klokken ni, etter en meget kaotisk fredagskveld med stadig nye beskjeder om tidspunkt og viktig informasjon folk ikke skjønner man trenger før kvelden i forveien. Vel fremme på skolen, etter en sykkeltur i den verste motvinden EVER, ble vi ståene å blomstre i en halvtimens tid. Spanskedamen, som var selve grunnen til at vi måtte møte opp så tidlig (henne mat hadde visstnok lang forbredelsestid, mens våre vafler tar to minutter...), var selvfølgelig forsinket. Irritasjonen vår var nok til å ta å føle på. Hadde det ikke vært for henne kunne vi sovet lenge. Lenge. Ha, søvn.. Det trenger man visst ikke i dette landet. Anyways. Etter mye surring og løping hit og dit var boden endelig slått opp og klar til bruk. De som skulle jobbe første skift var på plass, vaffelrørelaging var i gang, og eeeendelig kunne Tonje og jeg vandre fritt rundt på området. MEN! Før den tid måtte jeg hastesykle hjem og plukke opp vaffeljernet mitt, ettersom jeg hadde klart å ta med meg feil. Det viste seg derimot at det var verdt det. For da jeg kom, svett og pustende som en gal, halvløpende inn på området igjen, hvem tror dere sto der med et kamera i hånden? Denne karen, vel!  Kjenner man han igjen, mon tro? HÅRMANNEN! Som mangler fra skolen! Det var ikke før etter at jeg hadde hoppet meg bort til boden med et stort glis, hvint litt med Tonje om hans fantastiske hjemkomst og ledd som en idiot at jeg innså at det muligens ikke var det mest flatterende gjensynes for hans del. Men igjen, tviler på at han har et veldig flatterende inntrykk av meg fra før av.. Lever lykkelig på at han viste tegn til gjennkjennelse, og dukket opp både her og der resten av dagen. Ah. Akkurat som i gamle dager. Bliss.  Den norske boden gjøres klar til bruk.  Ingrid og Magnus reklamerer ved hjel av Stich-kostyme og ballongdyr.  Tegnespråkmannen! ♥  Resten av Tegnespråkmannens tegnespråkklubb (de som synger ved hjelp av tegnespråk. Tror jeg nevnte i fjor at jeg ville ta med alle hjem.. Vil det fortsatt.) venter på å entre scenen.  Heite bandet, med Heite Trommisen og Heite Bassisten. Omnomnom! Jeg er også meget fornøyd med meg selv, etter å ENDELIG ha klart å smile til Bustetrollet, eller Junpei, som alle andre kaller han. Han er (nok en) Mixi-venn, og vi har brukt både forbredelsesdagen og mesteparten av tiden i dag til å sende hverandre meldinger.. mens vi står tre meter fra hverandre! Noen ganger hater jeg å være så enormt sjenert. >< Men. Heeelt på slutten klarte jeg å tvinge frem et smil, og fikk et nikk tilbake. Yosh! En start!  Bustetrollet. I ruter, methinks.  De lekte en lek der man fikk et tall runst halsen, og hvis man fant den av motsatt kjønn med samme tall kunne man claime en premie. Vi lekte ikke i fjor, så det var med godt mot vi hengte lappene rundt halsen i år. Jeg fant aldri min darling, som Shinya kalte det.. Dagens skuffelse: Skjeggemannen flyttet seg akkurat i det jeg skulle ta snikbilde av han som sto og danset i takt med den gale dansegruppen. Dagens irritasjonsmoment: Spaniadamen og Hawaiidamen forsvant lenge før det var tid for opprydding, så vi ble etterlatt med alt ansvaret. Igjen. Og gikk glipp av starten av danseshowet (dansegutter.. *sikle*) og de gode plassene våre. Makan! Til nå er det seriøst nordmennene som har gjort ALT. I morgen skal de to så stå igjen til siste sekund. Stakkars menneskene som var på siste skift i dag, som måtte vaske opp alle de skitne redskapene til snikene. Sånn gjør man ikke. Spesielt ikke når det er på vårt budsjett de i det hele tatt har muligheten til å gjøre noe. ARGH, sur!! Dagens definitive høydepunkt:  WAH! JEG DØR! *- - - - - - - -
2 comments
- - - - - - - -*
+ Innlegget Der Katinka Ikke Gidder Å Finne På Tittel. +
19.10.09 10.52 Jeg har ikke blogget på EVIGHETER. Er ikke det at det ikke har skjedd ting (det har heller skjedd for mye..), har bare.. vært lat? Meh, sliten er vel heller den riktige beskrivelsen. Skole hver mandag til lørdag med timer fra morgen til kveld begynner å sette sine spor. Det blir MYE skole i lengden, og jeg er allerede drittlei. Ikke av selve skolen, men av å måtte bruke så mye energi på det. Føler at jeg går på nødbluss allerede, og det har bare gått halvannen måned. Gleder meg sykt til å sette meg på flyet i desember og vite at det venter to uker med julekos hjemme. Haaaa.. Sånn på privatsiden, liksom, er jeg og Hiroki offisielt over. Er mulig det stemmer det alle sier om at japanske gutter er barnsligere enn andre, for Hiroki hadde mentaliteten til en trettenåring. Ikke det at det jeg ikke var glad i ham, meeen.. Hvis man skal være sammen skal man være sammen, ikke gå i flere uker uten å snakkes eller møtes. Jeg kaaaan ha gjort noen dumme ting, men he had it coming. Katinka skal ikke ignoreres. Så etter et break-up som varte i omtrent tre dager, en ny start som varte like lenge er vi nå 'venner'. Les: buh-bye. Fikk noen kryptiske meldinger om hvorvidt jeg fortsatt likte han eller ikke, så jeg skjønner ikke helt om han faktisk ville avslutte ting, men sånn ble det altså. Nok om det. For å fortsette på den fronten, har jeg rukket å vært på date med to andre. Den ene med Ingrid på slep, som resulterte i at hun ble stuet vekk og glemt.. Poor thing! Tror jeg er tilgitt, men skylder henne en stoooor tjeneste. Date 2 var bare for funsies, men gah. Jeg tror kanskje ikke det var noen god idé. Fyren er naaaasty. Sånn, pervers. Det er jo jeg også, men jeg har funnet min overmann. Do not want. Vi går for Datekar nr. 1. Om to uker er det festival på Josai, og Tonje og jeg er den norske bodens ledere. Det virket som en god idé helt til vi oppdaget hvor vanskelig det er å holde styr på ørten deltagere, alt som skal forbredes, kjøpes, finnes.. Er allerede lei. Jeg er ansvarlig for å samle inn penger også, og gruer meg til å måtte tyne uvillige nordmenn for pengene sine. Men det må gjøres. Sukk.. I dag fikk vi plutselig vite at vi skal dele bod med jentene fra Hawaii og Spania, noe som resulterte i en ekstreeeemt stresset Katinka. Delt bod? Dårlig plass. Delt budsjett? Lite penger. Det blir i realiteten som å operere tre boder ut i fra en bods budsjett, ettersom vi er tretti nordmenn, og de er to.. Så det er våre penger som står på spill her. Men sjangsen for overskudd er større en sjangsen for underskudd, så det ordner seeeeg. Allikevel, en smule urettferdig. I går tok Tonje, Ingrid, Yong og jeg turen til Tokyo for å jakte på vaffeljern (vi skal lage norske vaffler på festivalen) og vestlige klær. Vi ble joinet i Akihabara av Shinya, som er den eneste japanergutten ever med null interesse for vestlige jenter - i følge Alex. Han har sansen for Yong (som er kineser), så det er moromoro å leke matchmaker. Jeg morer meg. XD Shinya og jeg har også utviklet vårt eget lille språk, som består av diverse funky ansiktsuttrykk og lyder. Hvem trenger å kunne snakke liksom? Klarer meg helt fint uten! Men vet dere hva.. Bestemte meg nettopp for at jeg ikke gidder blogge mer. SÅ! Tokyohistorien kommer i morgen. Yosh! Vil dusje.. og sove. Men må lese kanji. Faen som jeg hater skole. ..det nye skjerfet mitt lukter mamma. Funky. Har du vært på H&M i Tokyo i det siste, mamma? *- - - - - - - -
3 comments
- - - - - - - -*
+ どうも、お久しぶりで～す(●´ε`●) +
06.10.09 17.27 Ja, jeg lever fortsatt. Eller, jeg våkner, går på skolen, bruker fritiden min på å se på hetinger, kommer hjem, sløver, og legger meg. Du vet, det vanlige. Som jeg trives veldig godt med, så hysj, ingen kommentarer takk. (Jo, please, kommenter, men ikke om akkurat det.) Jeg vet jeg ikke har blogget siden rundt Jesu tid, men det har ikke akkurat vært flust av ting jeg har følt for å dele med folk. Skolen har startet, og vi er alledere i full gang med alt det innebærer. Årets Rengo (les: forhatte fag) er forbredelsene til nikyuu. Fjorårets sankyuuforbredelser var smoothe som bare det, så hadde forestilt meg at dette kom til å bli noe av det samme. Den gang ei. Nikyuu er bare ett nivå over sankyuu men utifra det vi skal kunne skulle man nesten tro vi har hoppet rett fra barneskolen til universitetet liksom. Shait altså. Jeg har aldri følt meg så dum som i de første timene, da arkene med kanjier, lesestykker og grammatikk ga null mening. Det gir litt mening nå, men bare sånn.. 2%. Jeg håååper det går bedre etterhvert, hvis ikke står jeg i stor fare for å stryke på hele greia. Hvilket ikke betyr mer enn at jeg ikke får et fint kort der det står jeg har bestått, og litt mer credz sånn i utdanningssammenheng, men jeg liker ikke å faile. Jeg vil bestå. Dessverre tviler jeg på at jeg klarer å bli supersmart i løpet av to korte måneder. Aaaaaah.. Vi har forresten en skokk med kinesere i disse timene. Jeg tror det er rundt 20 av dem på skolen nå, og det merkes. Herregud. Jeg trodde vi var bråkete liksom, men vi er ingenting, INGENTING!, i forhold til dem. De er overalt, og de skriker og skråler og ler høyt med sine irriterende nasale stemmer og stygge, stygge gulpespråk. No offense liksom, men jeg tar tilbake det jeg har sagt om å ville studere kinesisk. Ikke faen. Det verste er i lytteøvelsestimene, der det er omtrent umulig å høre noe over den konstante summingen av kinesisk 'hvisking', kombinert med en uvanlig bråkete air condition. Heldigvis virker det som om lærerne også skjønte at opplegget ikke fungerte, så vi har fått skiftet klasserom til et med litt mer fancy utstyr enn en gammel CD-spiller i hjørnet. Jeg hadde noe jeg ville skrive om.. men mine 21 år har visst tatt meg igjen, holdt jeg på å si. Glemte det. =.='' OH! I dag måtte jeg ofre første time for en date med mine finefine smertestillende (som er så sterke at de gjør meg skjelven resten av dagen.. Æsj.), etter at et lenge forventet hodepineanfall melde sin ankomst. Resultatet ble da at jeg måtte toge alene til skolen litt senere på dagen. På veien til stasjonen stoppet en bil ved siden av meg. Det var midt i veien liksom, så var ingen grunn til å stoppe der. Jeg kikket inn i bilen og så en gammel mann rulle ned vinduet og flashe det ekleste gliset jeg noensinne har sett. Needless to say satte jeg opp farten og så meg ikke tilbake. Æsj. Gamle menn i Japan er og blir ekkelt. Det virker i grunnen som om de ikke har noe forhold til aldersforskjeller i det hele tatt, ettersom både mye yngre gutter og mye, mye eldre menn ikke ser seg for gode til å sende meg slibrige meldinger og rope ting etter oss. Oh yes.  Ellers har vi brukt mye tid i leiligheten til Alex, der vi pimper diverse billig alkohol og beundrer hans samling pornoflyers og bæsjefigurer. Ser liksom frem til at slutten av uken kan feires med noen bøtter cocktails og slikt. Leveren min kommer til å hate meg innen dette året er omme, men det er en liten pris å betale. Jeg ofrer den gjerne. Skal gå inn for litt mer regelmessige oppdateringer fra nå av, så stay put, holdt jeg på å si. おやすみなちゃい★*♪｡☆*★*♪｡☆*★*♪｡☆*(^∇ﾟ*)ﾉ" *- - - - - - - -
1 comments
- - - - - - - -*
+ Om soete dyr og sjenerte japanere. +
18.09.09 10.38  Paa torsdag dro Ingrid, Heidi, Tonje og yours truly til Tokyo for aa se naermere paa dyrene i Ueno Zoo. Tonje og jeg hadde store, store planer om aa dra dit i fjor, men som med saa mange andre ting ble det langt paa en stoevete hylle og glemt. Derfor benyttet vi siste dag i frihet (skolen startet i gaar, men neste uke er Silver Week. Som bare betyr at vi har fri mandag, tirsdag og onsdag.. Ikke spoer meg hvorfor de legger foerste skoledag rett foer saa mange fridager..) til aa vandre rundt paa maafaa og se paa soete og sjeldne dyr. Naa gidder jeg serioest ikke blogge om dyr, fordi hello, alle har sett noen liksom. Gidder heller ikke laste opp alle de tusen (okay, hundre) bildene jeg tok paa nettkafedataen, saa det faar bli med noen av meg. Hoho. Vi hadde det (som alltid) ekstremt goey med aa posere sammen med diverse dyrestatuer, og her er resultatet.    Etter menge, mange, mange timer med dyrebeundring begynte vi aa merke behovet for mat, saa vi tok turen til Harajuku og spiste nammenam kyllingburger. Med fulle mager beveget vi oss saa ut i shoppingverdenen. Det ble snart klart at vi kom til aa faa selvskap av Hiroki, som etter mye mas fra min side ga etter og dro for aa moete meg, til tross for at jeg hadde en haug med venner han aldri har moett foer paa slep. Credz, liksom. Anyway. Da det kom melding om at han var paa vei fikk jeg en smule panikk, og hatet plutselig alt jeg hadde paa meg. Ja, jeg vet, tullete, men jeg er jente. Kan ikke noe for slikt. Heldigvis fant jeg en lang cardigan i den foerste butikken vi var i, og etter skiftig paa den ekle doen bak crepesjappa og litt emergencyfiksing av haaret var jeg good to go. Vel, saa klar man kan bli etter aa ha trasket rundt i solen en hel dag. Vi klarte aa bevege oss helt ned til enden av gaten foer Hiroki sa han var der, og ettersom jeg ikke klarer aa gi direksjoner endte jeg opp med aa maatte gaa hele veien opp til stasjonen for aa hente han, for saa aa gaa ned igjen til de andre. Moete med venner saa ut til aa vaere litt overveldene for stakkaren, saa jeg ditchet de andre og endte opp paa Kiddy Land alene med Hiroki, der vi dasset rundt og lo av de rare lekene og aaaaaw'et over de soete tingene (var vel mest jeg som aaaaaw'et, men..). Jeg gikk ut derfra med en gigantisk pose med en stor Kakemonsterbamse (Hiroki skjoente ikke hvorfor jeg heller ville ha bamse av han freaken som bare spiser kake, og ikke Gule Fugl eller hva han naa heter.. Hello?) og en oppblaasbar Hattifnatt Tonje og jeg siklet paa i fjor. Dyrt, men verdt det! Jeg ble overtalt til aa dra til Shibuya, som naar man ikke beveger seg inn i de grusomme kjoepesenterene (dukkedamer, groess.) faktisk er ganske allright. Vi gikk forbi en miiiiiiiiilelang koe foran en nyaapnet H&M.. jeg skjoenner ikke den greia der. H&M er ikke eksklusiv, wtf er galt med dere japanere? Uansett, han ville ha meg med paa karaoke, jeg saa NEI - synge alene med han i edru tilstand? No way.. Saa vi endte opp med aa vandre rundt halvveis paa maafaa. Oh, og saa tok vi purikura.  Paa veien hjem snakket jeg med ham om hvordan man skal skru opp lovey-dovey faktoren.. Han toer nemlig ikke gjoere nooooe saa andre ser det. Kjedeliiiiiiig! Ikke faen om jeg drar paa hotell bare for aa kysse ham liksom. Geh. Japanere og deres fobi mot public display of affection. No fun. >< Og ja, vi er offisielt paa datern, holdt jeg paa aa si. Yaaaaaay! XD *- - - - - - - -
3 comments
- - - - - - - -*
|