～♥ティティの世界♥～

Cookies, om-nom-nom!

2010-02-18T12:45:00.009+01:00

Den første dagen i Osaka brukte vi kun på å utforske området rundt Osaka stasjon, i håp om å kartlegge våre shoppingmuligheter her. Det eneste det resulterte i var enorm irritasjon over manglende resultater og to meget sultne og slitne mennesker - noe vi alle vet er falrig, ettersom nevnte to ofte ender opp omtrent to sekunder fra å klore ut øynene på hverandre når magene rumler. Heldigvis fant vi en gammel kjenning, en nammenamm italiensk resturant med vanvittig god pasta. Med magene fulle vandret vi gjennom kjøpesenteret det lå i, før vi gikk tilbake til hostellet, der vi la oss ned for å sove en times tid.. og våknet opp rundt to timer senere. Sengene er så utrolig mye bedre her enn i Nara, så det er ikke rart mangelen på søvn endelig tok knekken på meg. Mer er det ikke å si om den dagen.
..bortsett fra at vi var svake og ble lokket inn på den lokale Mister Donut, der jeg kjøpte min elskede Pon de Ring (de hadde ikke Honey Dipp, snufs..).

I dag, derimot! I dag dro vi til Universal Studios Japan, som ligger fint plassert hele elleve minutter unna med tog. Parene som alltid er i enormt flertall i Disneland manglet her - de var der, men de var ikke like dominerende - å jeg følte meg ikke like utenfor som jeg pleier å gjøre der jeg vandrer rundt på Disneyland uten en speshul dahling. Jeg holdt på å dø av lykke da jeg oppdaget hvor mange Kakemonsterduppeditter de solgte, og var seriøst tre sekunder unna å tisse på meg da Tonje oppdaget Kakemonsteret vandrende rundt etter at vi kom ut fra en attraksjon. Dessverre for meg.. var han tydeligvis ferdig med lufteturen sin, for han forsvant inn i en hemmelig gang før jeg hadde rukket å løpe hele veien bort. Ja, jeg gjorde et tappert forsøk på å nå fram i tide.

..Kakemonsteret hadde allerede rømt, men hello, Elmo!

Jaws-attraksjonen var bajseskummel, til tross for crappy effekter og det faktum at jeg kunne se haien i vannet før den poppet opp. Jeg skvatt hver gang. Det hjalp ikke at jeg satt helt ytterst på den siden haien oftest dukker opp. Jeg liker ikke haier..
Hollywood Dream, en berg og dalbane som kaster deg rundt over hodene på folk på uskyldig vandring nede på bakken, var helt fantastisk, The Amazing Adventures Of Spiderman var, i sin 4D'ete herlighet, skummel nok til at jeg holdt på å tisse på meg. Men mest av latter. The Wizard of Oz karusellen var.. koselig nok.

Det skal sies at vi brukte mye av tiden vår på å late som om vi var i USA..

Og så endte jeg selvfølgelig opp med å kjøpe alt for mye ubrukelig.. ALT med Kakemonsteret på. Neglefiler, sokker, T-skjorte, boxer (den store guttevarianten.. Hello, nye pysj!), og en ekstremt komfortabel poncho-teppe-ting. Mmmmm, god og varm.

Jeg gleder meg til å sove i min nye Kakemonster-'pysj'!

My Little Bambi

2010-02-17T15:20:00.006+01:00

Å overnatte i Nara var, fant vi ut, totalt bortkastet, ettersom det tok litt under en time med tog fra Kyoto å komme seg dit.. og hostellet vårt var by far det skumleste stedet jeg har sett ever. Vi fikk tildelt et lite tatamirom - japanese style, oh yeah!, hvilket er greit nok, jeg har alltid hatt lyst til å prøøve det også.. Det var bare det at for å komme oss til rommet vårt måtte vi gå gjennom jente-dormen, en mørk, brun bule som så ut som om det trengte mer en et par strøk maling. Rommet vårt var.. Brunt. Trekkfullt. Gammelt. Et tomt rom med to futoner på gulvet. Taket var mørkt, med flotte sorte hull i hjørnene.. Lampen så ut som om den var hentet fra en skrekkfilm. Vel, hele rommet passet litt inn i hvilken som helst 'backpackere-tar-inn-på-et-hostell...men-kommer-de-seg-ut-i-live?'-film. Var frykt for å sove der ble ikke mindre da Tonje oppdaget spindelvev langs den ene takbjelken. Men.. vi overlevde. Jeg sov i omtrent to sekunder (hardt gulv, au. Futon er ikke min greie), men tanken på de litt mer siviliserte strøk som ventet oss i Osaka holdt oss gående til vi var pakket og klare til å begi oss videre på vandringen vår.

Men tilbake til start, holdt jeg på å si. Vi tilbrakte dagen vår i Nara Park, kjent for sine godt over tusen rådyr uten frykt for mennesker. Det var, i mangel på et bedre ord, faaaaaaaantastisk! Til tross for at et av mine første møter med dyrene var å bli bitt i låret av en kar som hadde sneket seg innpå på jakt etter mat, falt jeg pladask for de små rakkerne. Jeg stemmer for å skaffe seg nytt kjæledyr, familien! Ut på jakt!

Vi avslutter med det obligatoriske selvdiggerbildet. Yay.

Har trygt ankommet Osaka, som skal besøkes uten å bruke tid på Heisgutt. Happy now, mamma? Han tok det ikke pent. Farvel Heisgutt.. *snufs*

Å blinge som en Kyotoer, del 2.

2010-02-16T14:06:00.015+01:00

Dag tre i Kyoto var vi på tempelhopping. Fordi jeg er en lat jævel nøyer jeg meg med å vise dere bilder.

Første stopp, Kinkaku-ji - Den Gyldne Paviljong. Det kommer kanskje ikke som et sjokk at den var.. gyllen.

Andre stopp, Ginkaku-ji - Sølvpaviljongen. Som var betydelig mindre sølv-ish enn Den Gylde Paviljong var gull-ish. Den var også under oppussing, men hagene rundt veide opp for stilasene her og der.

Tredje stopp.. ble utsatt etter at vi ble huket tak i av en rickshawmann ved navn Nobu, og lot oss overtale til å ta en 30 minutters tur rundt i området. Det skal sies at vi var lette å overtale (vi ble meget misunnelige da vi så en gjeng turister beundre rickshawene da vi var på vei opp til Ginkakuji), men angret sekundet vi var plassert i setene våre. Pinligere opplevelse skal man lete lenge etter.

Etter å endelig ha fått lov til å sette bena trygt på bakken igjen busset vi til Kiyomizu-dera.

Dagen ble avsluttet med en liten tur opp til toppen av Kyoto Tower.

Dag fire var satt av til storshopping. Og storshopping ble det. Jeg forlot butikkene med to par nye sko - ett av dem et fantastisk skinnende sølvpar, hoho , to kjoler, en cardigan, en veske, to sett negler og mobil/veskebling.

Akkurat nå befinner jeg meg på en bedritent lite hostell i Nara. Vi har tilbrakt dagen i Nara park, der vi fikk timene til å gå ved å kose med alle rådyrene som vandrer rundt og tigger mat fra besøkende. Bilder kommer i morgen.

God natt.

Å blinge som en Kyotoer

2010-02-13T15:10:00.017+01:00

(Én dag forsinket, I got lazy, ehehe..)

Dag to i Kyoto er gjennomført, med betydelig mindre innhold enn opprinnelig planlagt. Etter å ha brukt gårsdagen på å besøke et lokalt tempel, blitt forfulgt av den lokale duemafiaen og siklet på vesker og bling på undergrunnskjøpesenteret på Kyoto stasjon var det to slitne mennsker som kollapset på rommet sitt, med store planer om å presse inn så mye kulturelt innhold som mulig dagen etterpå. However, etter en morgen med mye frem og tilbake og frykt for å bruke de delte dusjene når folk hadde bestemt seg for å ha teselskap på badet kom ikke TonKa seg ut før i tolvtiden, og etter en frokost bestående av sandwicher og mangojuice gikk de løs på veskene de hadde siklet på dagen før. Begge endte opp med to flotte nye vesker, og tilhørende bling. Man var lykkelige turister, til tross for at turistaktivitetene hadde til gode å starte. Jeg bondtet med butikkdamen på den ene veskebutikken, da hun pultselig utbrøt 'så søte negler du har' fra sin plass over vekseesken på gulvet. Vi delte neglehistorier, og snakket om livet som utveklingsstudenter (vel, i hennes tilfelle var det historier om livet av flyttet-fra-Tokyo-til-Kyoto-for-syv-år-siden-og-har-fortsatt-ingen-gode-venner-her arten.). Dette utløste en trang til å kjøpe nye blingenegler, ettersom de gamle var i ferd med å gå i oppløsning, og både jeg og Tonje endte opp med hvert vårt par løsnegler som straks ble limt på etter en svipptur innom rommet vårt.

Etter negleblingifisering gikk turen videre til Kyoto Imperial Palace, der vi vandret rundt i den enorme parken på leting etter gamle hus. Selve palasset og de fine hagene var stengt for alle andre enn de som var smarte nok til å melde seg på en tour, så vi nøyde oss med å leke oss rundt bland alle trærne.. og grusen. Så mye gruuuuus.. >< Det var meget pent, meget vindfylt, og meget, meget kaldt.

Fra palasset tok vi bussen (jomfruturen med buss her i landet!) til Gion, geishadistriktet, i håp om å finne noen gamle dansedamer. Det var dårlig med dem, dessverre, men vi fant en Starbucks, noe som resulterte i middeltidlig normal kroppsvarme og to betydelig blidere jenter. Gion's lille hjørne med rad på rad med gamle hus - resturanter og tehus - var verdt gåturen, til tross for at vi etterhvert ble så desperate etter varme at vi vurderte å invistere i et par glorete vanter hver (pelskant ved fingrene..? I don't think so..).

Etter å ha trukket seg tilbake til rommet for kvelden ga vi opp alle våre store planer om å være sosiale i baren og/eller loungen. Én hel dag som turist tok helt knekken på meg. Det er litt ille når det har gått hele to dager av turen jeg har sett frem til i flere måneder, og alt jeg kan tenke på der jeg ligger og prøver å sovne er at jeg gleder meg til neste søndag, da jeg kan sove i min egen seng igjen. Men før det skal Kyoto, Nara, Osaka og Hiroshima utnyttes til det fulle!

Buh-bye.

Voksen, jeg? HAH!

2010-02-03T09:15:00.007+01:00

Greetings earthlings. En uke inn i ferien (hvis man ser bort i fra eksamen i engelsk litteratur i morgen, men meh. Den er piece of cheese, som Mario s fint ville sagt det.) og jeg er allerede på god vei til galskapens rike. Ikke like ille som Tonje, som på vår lille utflukt til Sunpia i går kveld kunne fortelle meg at hun begynte mistenke at ikke alt var som det skulle da hun tok seg selv i å føre en lang samtale med giraffen som henger på mobilen sin. Jeg er haldigvis ikke på det stadiet at jeg snakker høyt med bamsene mine.. Det kommer nok, men ikke ennå.

Uansett. Cecilie var en tur innom her forrige uke, hvilket betydde at Katinkas roterom måtte shines opp for å gjøre plass til en ekstra beboer. At jeg gadd.. Det tok noen minutter før futonen og bagasjen til damen gjorde rommet fjorten ganger mer rotete enn det hadde vært. Oh well. For en gangs skyld var det i det minste ikke MITT rot. HAH! But it was fuuuun.. Ikke det at vi gjorde så mye, annet enn det vanlige.. Mislykket tur til skolen for litt speiding (det skal sies at jeg og Tonje trodde engelskeksamen var forige torsdag, ellers hadde vi ikke giddet dra dit..), karaoke med medfølgende alkohol og usunn middag (vi spiste den største jordbæsparfaiten EVER. Jeg sier ofte at jeg holdt på å dø.. men denne gangen holdt jeg seriøst på å dø. Uuugh, så mye søøøøøtt...).

På fredag var jeg og Tonje en tur innom skolen igjen for å leke representanter for de norske elevene, i annledningen besøk fra andre skoler. Vår jobb var å ta imot en frøken Olga, en russer som er gift og bor i Norge, og går året under oss på japansk på UiO. Hun var hyggelig og blid, yay for henne! Dessverre fikk vi ikke lov å snakke norks med henne.. og er det noe jeg hater mer enn å snakke japansk med masse japanere rundt meg er det å snakke japansk med nordmenn mens masse japanere hører på. Piiiinliiiiig.. MEN! Vi fikk male keramikk, som minte meg så fryktelig om barneskolen at jeg noen minutter følte meg som tilbake i kjelleren på Høvik Skole, med leire opp til ørene og maling over hele meg. Aaaaah, barndom, barndom.

Jeg lagde Kakemonster-risbolle. Slapp av, han blir blå.

Og såå.. skal man endelig vise fram leiligheten sin, nå som det endelig ser ut som noen faktisk bor her, yay!

TV-veggen, med jakkene mine og verdens besteste ELMO KIGURUMIIII! Woohoo! Bak speilet er skaprotet mitt.

Jeg fikk bord og stol og lys fra Lotte, og vips! Så var det litt mer livlig her! Jeg bor for tiden i stolen, der jeg bruker tiden min til å se på dramaer og sløøøøøveeee. Teppet er fra barneavdelingen på Cainz, hvor jeg garentert hadde brukt opp alle pengene mine hvis jeg hadde gittet å gå dit flere ganger. Hattifnatten er også elsk. Totalt ubukelig (som så mye annet her inne..) men elsk!

Det viktigste.. Kakemonsterkosebamsen! Og en søt ubrukelig pute fra.. barneavdeligen på Cainz. Jeg er 4 år, ikke 21, what?

I love my useless stuff..

Det bor en mann på skrivebordet

2010-01-20T14:07:00.006+01:00

Jeg lever, tro det eller ei. Må innrømme at blogging ikke er like fristende som det en gang var, ergo den laaaaange pausen. Ikke det at det ikke skjer ting.. stryk det, det skjer absolutt ingenting verdt å dele med folk for tiden. Og mamma, jeg vet, 'blogg om skolen og det du er her for å gjøre' (ikke det at vi alle ikke vet hva jeg EGENTLIG er her for..), men det er så kjedelig. Jeg for nok av skolen på skolen, har ikke ekstremt lyst til å bruke fritiden min på å gjenfortelle kjedelige historier om kanjiskriving og gloseterping og, og.. Selv om det bare tar ti minutter å skrive et innlegg. Så lat er jeg. Så lat..

Uansett! Det har flyttet inn en kar på skrivebordet mitt. Han er for øyeblikket ca. 15 cm høy og heter Blåmann. Originalt, I know. Alle de virkelig juicy navnene er reservert for folk på skolen, dessverre. Jeg fikk han av Ingrid til jul, sammen med en fantastisk liten sak.

En Ex Lover Voodoo Doll! Kommer godt med, for jeg har gått lei av japsegutter. Derfor fant jeg (og Tonje) ut at det hadde vært morsomt å teste ut min 'Grow Your Own Boyfriend'-dukkemann, og la han, som man i følge oppskriften skal, i vann (i litermålet mitt). Og der har han nå ligget og vokst seg stor siden helgen. Fra når av skal jeg fokusere all min attention på Blåmann. Ahaha, who am I kidding. Blåmann er dessverre ikke helt min type.. Hans eneste egenskap er å flyte, og det er vel ikke det mest spennende man kan tenke seg. Når jeg tenker meg om er han en temmelig koselig romkamerat.. Maser ikke, gjør ikke mye ut av seg, så.. Oh, jeg er lei for det Blåmann, men liten og blå just doesn't do it for me. Jeg lover å finne en liten Blåjente til deg, så kan dere leve lykkelig i badekaret mitt!

På fredag begynner eksamensperioden her på Josai. Kanji og gloser i første time, lesestykker i tredje, for grammatikk venter på mandag. Failer jeg noen av dem må jeg opp på nytt. Det frister lite, så har skrudd på turbo-lese-knappen og pugger kanji til den store gullmedaljen nå. Skulle gjerne sagt at det går strålende, men akk. De jævla krekene bestemmer seg for å stokke om på strekene sine hver gang jeg skriver dem, så vi er litt stuck her. Om de bare kunne samarbeideeeeee..

Tonje og jeg har i det minste funnet på plenty of fun for den to måneder lange ferien som venter etter at eksamen er over! Vi skal på vår lenge planlagte tur til Kansai og beyond, med besøk i Kyoto, Osaka, Nara og Hiroshima. Planen er å bruke fire dager på å leke skikkelige turister i Kyoto, én dag i Nara for å mate rådyr, tre dager i Osaka for å.. se på hosts. Og dra til Universal Stuidos parken, noe man gleder seg til! Håper bare ikke den mekaniske haien i Jaws attraksjonen spiser meg elvende.. Etter Osaka står Hiroshima for tur, der vi skal torturere oss selv med å gå på atombombe-museét - hva det egentlig heter aner jeg ikke.. LITT dype må man da være. All host-sightseeingen veier opp (eller ned..) for det.

Speaking of Osaka, jeg skal møte denne karen.

Blogglesere, møt Taku. Taku, møt blogglesere. Han sier han har en 'anstendig' jobb (heisgutt, hva nå enn det er..), men jeg har mine tvil. Ingen andre en hosts bruker full skinnende sølvdress.. Noe skurrer.

Forhåpentligvis får man også møte denne karen.

ASDFGHJKL!! Hvor søtt er ikke deeeeet? Er litt usikker på om det faktisk er Takus hund, men man skal finne en måte å finne den på. Hvis det er mulig. *hjertesmelt*

Etter Japanrundtur, har vi lagt meget, MEGET spontane planer. KOREA! Detaljer ikke bestemt, ting ikke booket, men man skal definitivt til Korea. Det er også mulig jeg kommer en tur hjem i slutten av mars, etter mye frem og tilbake med mammas planer om familiebesøk til Japan. Oh well. Gratis mat, myk seng.. Jeg er ikke vanskelig å be. Får så bare være at jeg må sitte på et fly i ørten føkkings timer en gang til.. Begynner å bli vant til det.

..jeg hører kanjiene rope. Sukk. So long.

Søkes: nye lunger.

2009-11-26T11:11:00.003+01:00

Jeg har klart det jeg ellers aldri klarer. Jeg har blitt syk. Nå, før vi kjører Kode Rød her, jeg vet ikke om det er good ol' piggy som har slått til, eller om det bare er en vanlig forkjølelse eller whatnot. Uansett. Not feeling to good.

Ryktet (vel, Kuniyoshi) sier Shinya hadde influensa før helgen - og vandret rundt på skolen i full smittebombemodus. Hans, som bor ved siden av meg og som vi er i nærheten av så godt som hver dag, fikk feber over helgen, og nå har tydeligvis de søte små virusmennene funnet ut at de skal ta turen på besøk til meg. Jeg begynte å hoste på tirsdag, men tenkte ikke mer over det, for hosten lignet mistenkelig på den nastye greia jeg slet med da jeg først kom hit. Jeg følte meg ellers helt fin, så på kvelden dro jeg på besøk til Bustetrollet og hang der til langt på natt. However. Jeg burde skjønt at det var noe galt. Jeg endte opp med å dra før planlagt fordi jeg begynte å få vondt i hodet, og var sinnsykt varm. Men, hodepine er ikke noe nytt her i gården, og heateren hans sto på hele tiden, så jeg trodde jeg bare hadde på meg for mye klær eller noe..

Så kom onsdag morgen. Jeg følte meg som et vrak. Men igjen skyldte jeg på søvnmangel og generel utmattelse, og la ikke noe mer i det. Dro på skolen som vanlig. Ble ikke bedre. Etter å ha sett Hans vandre rundt med sin kaze-mask (munnbind) begynnte puslespillbitene å finne hverandre i hodet mitt. Jeg investerte i mine egne munnbind, men fortsatte dagen as usual. Hostingen ble verre utover dagen, men jeg lot meg ikke knekke!

I should haaaveeee..

Da jeg kom hjem konsulterte jeg Hr. Termometer, som kunne fortelle meg at kroppstempraturen min var oppe i 38,5. Ah. Da var jeg visst syk allikevel da.. Etter å ha proppet meg full av febernedsettende la jeg meg til å sove en stund, og våknet i litt bedre form. Følte meg fortsatt som roadkill, men Hr. Termometer viste 37,5, så vi var på riktig vei. Trodde jeg. Noen timer senere hadde temperaturen krøpet opp til 38,8, og jeg hadde et lite panikkslagent øyeblikk der jeg innså at hvis det fortsatte sånn måtte jeg nok ta turen til legen. Problem is, jeg aner ikke hvem jeg skal gå til for å si fra at jeg trenger legebesøk - bortsett fra helsesøster, men hun snakker ikke engelsk, og jeg klarer ikke forklare meg godt nok på japansk ennå. Ikke ville jeg ende opp alene på et sykehus heller, så hjeeelp. Panikk.

Feberdrømmene mine innehold som vanlig kun masse bobler i alle regnbuens farger. Det ENESTE morsomme med feber er feberdrømmer. De er syke. Pun not intended. Jeg elsker å manipulere drømmene mine til vanlig *host*heitinger*host*, men i feberrus nekter hjernen min å ta for seg annet enn bobler. Helt seriøst. Drømmer om bobler hver eneste gang.

Uansett. I dag hadde jeg store planer om å dra til legen, ettersom jeg våknet med like høy feber som da jeg la meg, men læreren i første time sa bare 'hvis du verdsetter kroppen din mer enn timen kan du gå til helsesøster'.. Jeg fikk litt dårlige vibber, så turte ikke. Og, etterhvert som dagen gikk mot slutten følte jeg meg bedre og bedre, så endte opp med å ikke dra i det hele tatt. Da jeg kom hjem fra skolen (etter å ha ofret engelsktimen på slutten av dagen.. HULK!) hadde jeg faktisk ikke feber! Wooohooo! Tok meg en lur likevel.

..og våknet opp med, hold dere fast.. Feber.

I'm doomed.

I morgen blir det sykesøsterbesøk. Gleder meg.

Hører at pappa sitter hjemme med influensa og munnbind. Har du sett, har du sett! Far og datter, på hver sin side av jordkloden! En smule komisk, om det ikke vært for omstendighetene.

Nå høres det ut som om jeg skriver mine siste ord, men er ikke så ille. Selv om det føles som om lungene mine prøver å flykte ut av munnen hver gang jeg hoster.

Jeg frykter for hvor mange jeg har smittet. Sorry Busterollet.. Du har lidd nok. (ノД`)

Regn er da ikke så ille!

2009-11-18T13:16:00.004+01:00

Etter oppfordring fra min mor skal jeg (for en gang skyld) fokusere litt på 'det jeg egentlig er her for å gjøre'. Nå, det er ingen hemmelighet at mitt mål med å komme hit var å gjøre nøyaktig det samme som i fjor: sløse bort mest mulig tid på å.. beundre innbyggerne. Noen har derimot fått det for seg at det ligger akademiske grunner bak min tur til Japan, så her, litt skoleinfo til deg, mamma.

Sougounihongo - 'vanlig' japansk - går lett som en lek. Eller, jeg har ikke møtt veggen i det faget. Ennå. Vi har 8 halvannentimers timer i uken, med fem forskjellige lærere. Noen av dem er gamle kjenninger, andre var nye fjes. Men så langt er det ingen jeg hater, takk gud. Vi veksler mellom å lære kanjier, gloser og gramatikk, lese lesestykker og høre på lytteøvelser. Det samme gamle. Heldigvis(!) er det langt ferre prøver enn i fjor, så jeg synes i grunnen det er temmelig avslappende.. Haha! Timene er temmelig ensformige, så det blir gørr kjedelig i lengden, men whatever. Tar sougou over nikyuu anyday!

Fordi! Nikyuu-timene er et lite helvete på jord. Jeg har skrevet om det før, men HOLY SHAIT! Level up fra fjorårets sankyuu altså! Kanjier er håpløst (det er så maaaangeeee..), lesing er grusomt når man ikke skjønner alle kanjiene som dukker opp - og har rundt fem minutter på å lese seg gjennom og forstå ting, og selv gramatikken, som alltid har vært mitt sterkeste punkt, går rett vest. Det er MYE, og alt ligner, og har samme bøyninger, og betyr det samme som hundre andre ting men er forskjellig lkevel og herregud jeg blir gaaaaal!

Kremt.

Derfor puster man ut av lettelse når det er tid for lytteøvelser. Som jeg (og resten av nordmennene) gjør det strålende i. De helvetes kineserne som bråker i stykker timene våre har sine kanjier, men når det gjelder å høre og forstå japansk, da slår vi til, hoho! På forrige (og frem til fredag, eneste) tulleeksamen fikk jeg 97% riktig på lyttedelen! Én feil! Yay! Da får det bare være at det andre ikke gikk FULLT så bra, men hey, jeg besto! Krysser fingrene for at det fortsetter sånn!

Jeg er selvfølgelig drittlei av skolen, men.. Må man så må man.

På mandag satte jeg og Tonje oss endelig ned og kjøpte flybiletter tilbake til Japan etter juleferien. Etter å ha sverget at vi aldri skal sette våre ben i et Lufthansafly igjen, valgte vi SAS, som var billigs med sine biletter til ca. 9000 kr. Pengene miiiineee.. I tillegg har vi etter mye kluss og styr fått levert alt vi måtte for å skaffe oss re-entry permit, så nå er det bare å vente til det er ferdigbehandlet, så er vi all set! Gleder meg fortsatt til å sette meg på flyet og vite at det venter norsk jul på meg hjemme. Haaa.. Desember, kom til meeeeg..

Så, min favorittdel: Heitingnyhetene. Cue fancy vignett.

Hårmannen er som kjent borte vekk, men Tonje insisterer på at hun så han på skolen forrige torsdag, så i morgen er det tid for litt intens speiding. Jeg har ikke glemt min gamle obbsesion, oh no, oh no! Speaking of obsessions, mitt Mr. Mixibesatte hjerte setter meget stor pris på at det vandrer en Mr. Mixikopi rundt på skolen. Så godt liker hjertet mitt (eller hjernen, er litt usikker på hva som egentlig styrer det her..) det at han har klatrer forbi Sjeggemannen på rankingen min. Enda bedre, Mr. Mixikopien er venn med Heite Trommis, som også kjenner P-mannen, så hey! Connections! XD

Skjeggemannen.. I går, etter at jeg og Lotte hadde vært på Lawson og blitt meget skuffet over at MUSE konserten i januar allerede var utsolg (HULK!), tuslet vi hjem i regnet og pratet om løst og fast. Da vi stoppet ved et lyskryss kom det en søkkvåt syklist trillende opp ved siden av oss. 'Oh, han der var fin', sier Lotte, og jeg snur meg får å ta en titt på dette vesenet. Det tok litt tid før jeg skjønte at grunnen til at han så så kjent ut var at det var Sjeggemannen som satt der på sykkelen sin og så kald ut. Hoohoo! Jeg melder meg frivillig til å varme deg opp, Skjeggemann! Det er bare å spørre!

(Lotte ble selvfølgelig informert om at dette var Skjeggemannen, og at han er min. Hun er flink pike, så methinks jeg er safe.)

(Og nei, jeg er ikke forstyrret, hvorfor spør du? Ikke se sånn på meg..)

Nå skal jeg sløse bort resten av kvelden med å eksperimentere med neglelakk og se på dramaer. Thank you, and good night.

Vaffler og Bustetroller.

2009-11-01T13:00:00.008+01:00

Dag to av festivalen er offiselt over. Bare en dag igjen, nooo. More, more, more!

I dag satte jeg og Tonje kouahaiene og Alex til å rydde vekk boden, ettersom de hadde et ekstremt kort siste skift, og vi allerede hadde hjulpet til med å sette opp, pluss en tre timers økt med hardcore vaffelsteking og roping av irasshaimase. Virginia (Spanskedamen) og Keren (Hawaiidamen) gjorde endelig sitt, og med det kunne vi andre nyte sitteplasser foran scenen og dansegutter på sitt beste. Dansegutten-dansegutten fra i fjor mangler dessverre, men det er jo ikke som om det ikke er nok andre å ta av. Hohoho. XD

Det var, dessverre, mangel på Hårmenn i dag. Tonje informerte meg om at hun hadde sett han tusle forbi et stykke unna, men det var også det eneste vi så av han. Høye Kvisemannen derimot, var overalt. Kan han ikke finne Hårmannen og spankulere rundt med han? Sukk. Tosh-tosh dukket opp da, og det er jo noe..

Tegnespråklubbens publikum, og Tegnespråkmannen som tar seg en liten pause fra å leke høytaler. Det er han heeeelt bakerst. Ved høytaleren. Vi ble forresten lagt merke til (ikke så rart.. Jeg var temmelig fargerik i dag.), og spurt etter showet om å komme til det andre showet deres for å være applaus-lage-mennesker. Dessverre var det midt i skiftet vårt. Sukk. Igjen er ikke timingen på min side..

Er de ikke det søteste dere har sett noensinne? ♥ Tegnespråkmannen var, dessverre, i dette øyeblikket fast bestemt på å leke høytaler. Tsk.

......

Og her døde Katinka i hennes forsøk på å blogge på, hva blir det, søndag..? Og hun er dessverre fortsatt ikke i bloggemood, så det får bli med dette for now. Jeg tenkeeeeer.. Bare legger ut masse bilder etterhvert, så får dere lage deres egen lille festivalfantasi. Vi får se.

Kan summere opp litt da:
Hårmannen viste seg ikke igjen. Eller, Tonje rapporterte om en liten observasjon av bena og vesken hans, men ellers har vi ikke sett mer til han eller forkjølelsesmasken hans. Sukk. Baibai, Hårmann. Det lille møtet fikk meg til å innse hvor stusselig heitingsightseeing er uten deg.. Sure, Skjeggemannen og Tegnespråkmannen (og til tider Tosh-tosh, Marumannen, Lekegutt, P-mannen, Simba-i-rutebukser og diverse andre) er underholdene nok, men.. Jeg savner deeeeg. Sukk.

Virginia og Keren forsatte å gjøre sitt resten av festivalen. Tonje og jeg slapp faktisk billig unna når det gjaldt rydding alle dager, men det skulle i grunnen bare mangle ettersom vi satte OPP hele driten hele tiden. Still don't like them though. Liker ikke at de oppførte seg som om vi hadde ansvaret for dem også.. Mest irriterende var de gangende de forlot boden og japanerne som hjal oss måtte ta over albeidet. Altså, jeg skjønner at de også vil ha fri, det er ikke det. Men når japanerne som jobber frivillig blir stående der mer enn dere, da er det noe galt. Selvfølgelig, jeg tror ikke japanerne skjønte at vi ikke trengte hjelp når det var tre nordmenn pluss Viriginia og Keren på vakt.. Å si at det ble trangt der blir litt av en underdrivelse. Anydoodles. De gangene de to forsvant fra boden ble Hayashi (vår rådgiverdame) meget, meget stresset, og løp rundt og ba alle nordmennene som ikke var på vakt om å hjelpe til, slik at japanerne også kunne ta en pause. Tingen er, VI ba ikke om hjelp. VI jobbet nok som det er. Det er ikke VÅR skyld at japanerne ikke tar pauser når vi rett ut ber dem om det. Det er ikke nordmennenes jobb å dekke for de andre.

Aight, nok om det.

Vi fikk en pris for.. noe. Husker at utvekslingstudentbodene fikk akkurat samme pris i fjor, så er ikke noe big deal, men litt gøy var det da å gå opp på scenen for å ta imot diplom og ti tusen yen. Wee! Jeg fikk ta imot pengene, hoho! Spotlight for meee! I år, som i fjor, var alle utlendinger pent redigert vekk fra videoen og bildene de viste på slutten. Josai da..

Oooooog.. Alven snakket til oss! WAH! Alven kommuniserte uten å hvese eller skule ondt på oss! Sjokk!

OH! Bustetrollet. Var jo en grunn til at han dukket opp i tittelen.. Jeg fikk etter mye mas overtalt han til å komme og kjøpe vaffel. For å være helt ærlig fikk jeg helt sjokk da han plutselig sto foran boden vår. Han må ha mannet seg opp til de graaader for å i det hele tatt tørre å komme i nærheten av meg. Han er hyggelig nok da. Og vil leke.. LEKEleke. If you get my drift.. Meeen, siden han er 19, og jeg i grunnen har fått litt nok av japanske gutter og deres forskrudde forhold til lek tror jeg sannelig ikke han får det han vil. Skal leke med han, suresure, men barneleking. Spille zombie-spill og den slags. Ahaha.. =.=''

For mer detajert (og sammenhengende...) beskrivelse, besøk Tonje. XD

Avslutter med et helt random bilde av Tosh-tosh som lever opp til navnet sitt..

Festival og uventede gjennsyn!

2009-10-31T12:10:00.007+01:00

I dag startet endelig festivalen jeg og Tonje har ventet på omtrent et år. Siste kvelden i fjor satt vi forfrossne på et par stoler foran scenen og sverget, til passende sappy musikk, at vi skulle gjøre ALT for å komme tilbake til festivalen neste år også. Og har men sett! Her er vi! Denne gangen som sjefer for hele den norske/spanske/hawaiiske(?) boden, denne gangen med mer ansvar enn man egentlig takler, men denne gangen med skyhøye forventninger. Festivalen i fjor var uten tvil det beste ved hele skoleåret (vel, halvåret), og om den i kunne tilby en brøkdel av alt fjorårest kunne, skulle jeg si meg fornøyd.

Det startet tidlig. Vi møtte opp til forbredelser klokken ni, etter en meget kaotisk fredagskveld med stadig nye beskjeder om tidspunkt og viktig informasjon folk ikke skjønner man trenger før kvelden i forveien. Vel fremme på skolen, etter en sykkeltur i den verste motvinden EVER, ble vi ståene å blomstre i en halvtimens tid. Spanskedamen, som var selve grunnen til at vi måtte møte opp så tidlig (henne mat hadde visstnok lang forbredelsestid, mens våre vafler tar to minutter...), var selvfølgelig forsinket. Irritasjonen vår var nok til å ta å føle på. Hadde det ikke vært for henne kunne vi sovet lenge. Lenge. Ha, søvn.. Det trenger man visst ikke i dette landet.

Anyways. Etter mye surring og løping hit og dit var boden endelig slått opp og klar til bruk. De som skulle jobbe første skift var på plass, vaffelrørelaging var i gang, og eeeendelig kunne Tonje og jeg vandre fritt rundt på området. MEN! Før den tid måtte jeg hastesykle hjem og plukke opp vaffeljernet mitt, ettersom jeg hadde klart å ta med meg feil. Det viste seg derimot at det var verdt det. For da jeg kom, svett og pustende som en gal, halvløpende inn på området igjen, hvem tror dere sto der med et kamera i hånden?

Denne karen, vel!

Kjenner man han igjen, mon tro? HÅRMANNEN! Som mangler fra skolen!
Det var ikke før etter at jeg hadde hoppet meg bort til boden med et stort glis, hvint litt med Tonje om hans fantastiske hjemkomst og ledd som en idiot at jeg innså at det muligens ikke var det mest flatterende gjensynes for hans del. Men igjen, tviler på at han har et veldig flatterende inntrykk av meg fra før av.. Lever lykkelig på at han viste tegn til gjennkjennelse, og dukket opp både her og der resten av dagen. Ah. Akkurat som i gamle dager. Bliss.

Den norske boden gjøres klar til bruk.

Ingrid og Magnus reklamerer ved hjel av Stich-kostyme og ballongdyr.

Tegnespråkmannen! ♥

Resten av Tegnespråkmannens tegnespråkklubb (de som synger ved hjelp av tegnespråk. Tror jeg nevnte i fjor at jeg ville ta med alle hjem.. Vil det fortsatt.) venter på å entre scenen.

Heite bandet, med Heite Trommisen og Heite Bassisten. Omnomnom!

Jeg er også meget fornøyd med meg selv, etter å ENDELIG ha klart å smile til Bustetrollet, eller Junpei, som alle andre kaller han. Han er (nok en) Mixi-venn, og vi har brukt både forbredelsesdagen og mesteparten av tiden i dag til å sende hverandre meldinger.. mens vi står tre meter fra hverandre! Noen ganger hater jeg å være så enormt sjenert. >< Men. Heeelt på slutten klarte jeg å tvinge frem et smil, og fikk et nikk tilbake. Yosh! En start!

Bustetrollet. I ruter, methinks.

De lekte en lek der man fikk et tall runst halsen, og hvis man fant den av motsatt kjønn med samme tall kunne man claime en premie. Vi lekte ikke i fjor, så det var med godt mot vi hengte lappene rundt halsen i år. Jeg fant aldri min darling, som Shinya kalte det..

Dagens skuffelse: Skjeggemannen flyttet seg akkurat i det jeg skulle ta snikbilde av han som sto og danset i takt med den gale dansegruppen.

Dagens irritasjonsmoment: Spaniadamen og Hawaiidamen forsvant lenge før det var tid for opprydding, så vi ble etterlatt med alt ansvaret. Igjen. Og gikk glipp av starten av danseshowet (dansegutter.. *sikle*) og de gode plassene våre. Makan! Til nå er det seriøst nordmennene som har gjort ALT. I morgen skal de to så stå igjen til siste sekund. Stakkars menneskene som var på siste skift i dag, som måtte vaske opp alle de skitne redskapene til snikene. Sånn gjør man ikke. Spesielt ikke når det er på vårt budsjett de i det hele tatt har muligheten til å gjøre noe. ARGH, sur!!

Dagens definitive høydepunkt:

WAH! JEG DØR!

Innlegget Der Katinka Ikke Gidder Å Finne På Tittel.

2009-10-19T10:52:00.004+02:00

Jeg har ikke blogget på EVIGHETER. Er ikke det at det ikke har skjedd ting (det har heller skjedd for mye..), har bare.. vært lat? Meh, sliten er vel heller den riktige beskrivelsen. Skole hver mandag til lørdag med timer fra morgen til kveld begynner å sette sine spor. Det blir MYE skole i lengden, og jeg er allerede drittlei. Ikke av selve skolen, men av å måtte bruke så mye energi på det. Føler at jeg går på nødbluss allerede, og det har bare gått halvannen måned. Gleder meg sykt til å sette meg på flyet i desember og vite at det venter to uker med julekos hjemme. Haaaa..

Sånn på privatsiden, liksom, er jeg og Hiroki offisielt over. Er mulig det stemmer det alle sier om at japanske gutter er barnsligere enn andre, for Hiroki hadde mentaliteten til en trettenåring. Ikke det at det jeg ikke var glad i ham, meeen.. Hvis man skal være sammen skal man være sammen, ikke gå i flere uker uten å snakkes eller møtes. Jeg kaaaan ha gjort noen dumme ting, men he had it coming. Katinka skal ikke ignoreres. Så etter et break-up som varte i omtrent tre dager, en ny start som varte like lenge er vi nå 'venner'. Les: buh-bye. Fikk noen kryptiske meldinger om hvorvidt jeg fortsatt likte han eller ikke, så jeg skjønner ikke helt om han faktisk ville avslutte ting, men sånn ble det altså. Nok om det.

For å fortsette på den fronten, har jeg rukket å vært på date med to andre. Den ene med Ingrid på slep, som resulterte i at hun ble stuet vekk og glemt.. Poor thing! Tror jeg er tilgitt, men skylder henne en stoooor tjeneste. Date 2 var bare for funsies, men gah. Jeg tror kanskje ikke det var noen god idé. Fyren er naaaasty. Sånn, pervers. Det er jo jeg også, men jeg har funnet min overmann. Do not want. Vi går for Datekar nr. 1.

Om to uker er det festival på Josai, og Tonje og jeg er den norske bodens ledere. Det virket som en god idé helt til vi oppdaget hvor vanskelig det er å holde styr på ørten deltagere, alt som skal forbredes, kjøpes, finnes.. Er allerede lei. Jeg er ansvarlig for å samle inn penger også, og gruer meg til å måtte tyne uvillige nordmenn for pengene sine. Men det må gjøres. Sukk.. I dag fikk vi plutselig vite at vi skal dele bod med jentene fra Hawaii og Spania, noe som resulterte i en ekstreeeemt stresset Katinka. Delt bod? Dårlig plass. Delt budsjett? Lite penger. Det blir i realiteten som å operere tre boder ut i fra en bods budsjett, ettersom vi er tretti nordmenn, og de er to.. Så det er våre penger som står på spill her. Men sjangsen for overskudd er større en sjangsen for underskudd, så det ordner seeeeg. Allikevel, en smule urettferdig.

I går tok Tonje, Ingrid, Yong og jeg turen til Tokyo for å jakte på vaffeljern (vi skal lage norske vaffler på festivalen) og vestlige klær. Vi ble joinet i Akihabara av Shinya, som er den eneste japanergutten ever med null interesse for vestlige jenter - i følge Alex. Han har sansen for Yong (som er kineser), så det er moromoro å leke matchmaker. Jeg morer meg. XD Shinya og jeg har også utviklet vårt eget lille språk, som består av diverse funky ansiktsuttrykk og lyder. Hvem trenger å kunne snakke liksom? Klarer meg helt fint uten!

Men vet dere hva.. Bestemte meg nettopp for at jeg ikke gidder blogge mer. SÅ! Tokyohistorien kommer i morgen. Yosh! Vil dusje.. og sove. Men må lese kanji. Faen som jeg hater skole.

..det nye skjerfet mitt lukter mamma. Funky. Har du vært på H&M i Tokyo i det siste, mamma?

どうも、お久しぶりで～す(●´ε`●)

2009-10-06T17:27:00.005+02:00

Ja, jeg lever fortsatt. Eller, jeg våkner, går på skolen, bruker fritiden min på å se på hetinger, kommer hjem, sløver, og legger meg. Du vet, det vanlige. Som jeg trives veldig godt med, så hysj, ingen kommentarer takk. (Jo, please, kommenter, men ikke om akkurat det.)

Jeg vet jeg ikke har blogget siden rundt Jesu tid, men det har ikke akkurat vært flust av ting jeg har følt for å dele med folk. Skolen har startet, og vi er alledere i full gang med alt det innebærer. Årets Rengo (les: forhatte fag) er forbredelsene til nikyuu. Fjorårets sankyuuforbredelser var smoothe som bare det, så hadde forestilt meg at dette kom til å bli noe av det samme. Den gang ei. Nikyuu er bare ett nivå over sankyuu men utifra det vi skal kunne skulle man nesten tro vi har hoppet rett fra barneskolen til universitetet liksom. Shait altså. Jeg har aldri følt meg så dum som i de første timene, da arkene med kanjier, lesestykker og grammatikk ga null mening. Det gir litt mening nå, men bare sånn.. 2%. Jeg håååper det går bedre etterhvert, hvis ikke står jeg i stor fare for å stryke på hele greia. Hvilket ikke betyr mer enn at jeg ikke får et fint kort der det står jeg har bestått, og litt mer credz sånn i utdanningssammenheng, men jeg liker ikke å faile. Jeg vil bestå. Dessverre tviler jeg på at jeg klarer å bli supersmart i løpet av to korte måneder. Aaaaaah..

Vi har forresten en skokk med kinesere i disse timene. Jeg tror det er rundt 20 av dem på skolen nå, og det merkes. Herregud. Jeg trodde vi var bråkete liksom, men vi er ingenting, INGENTING!, i forhold til dem. De er overalt, og de skriker og skråler og ler høyt med sine irriterende nasale stemmer og stygge, stygge gulpespråk. No offense liksom, men jeg tar tilbake det jeg har sagt om å ville studere kinesisk. Ikke faen. Det verste er i lytteøvelsestimene, der det er omtrent umulig å høre noe over den konstante summingen av kinesisk 'hvisking', kombinert med en uvanlig bråkete air condition. Heldigvis virker det som om lærerne også skjønte at opplegget ikke fungerte, så vi har fått skiftet klasserom til et med litt mer fancy utstyr enn en gammel CD-spiller i hjørnet.

Jeg hadde noe jeg ville skrive om.. men mine 21 år har visst tatt meg igjen, holdt jeg på å si. Glemte det. =.=''

OH! I dag måtte jeg ofre første time for en date med mine finefine smertestillende (som er så sterke at de gjør meg skjelven resten av dagen.. Æsj.), etter at et lenge forventet hodepineanfall melde sin ankomst. Resultatet ble da at jeg måtte toge alene til skolen litt senere på dagen. På veien til stasjonen stoppet en bil ved siden av meg. Det var midt i veien liksom, så var ingen grunn til å stoppe der. Jeg kikket inn i bilen og så en gammel mann rulle ned vinduet og flashe det ekleste gliset jeg noensinne har sett. Needless to say satte jeg opp farten og så meg ikke tilbake. Æsj. Gamle menn i Japan er og blir ekkelt. Det virker i grunnen som om de ikke har noe forhold til aldersforskjeller i det hele tatt, ettersom både mye yngre gutter og mye, mye eldre menn ikke ser seg for gode til å sende meg slibrige meldinger og rope ting etter oss. Oh yes.

Ellers har vi brukt mye tid i leiligheten til Alex, der vi pimper diverse billig alkohol og beundrer hans samling pornoflyers og bæsjefigurer. Ser liksom frem til at slutten av uken kan feires med noen bøtter cocktails og slikt. Leveren min kommer til å hate meg innen dette året er omme, men det er en liten pris å betale. Jeg ofrer den gjerne.

Skal gå inn for litt mer regelmessige oppdateringer fra nå av, så stay put, holdt jeg på å si.

おやすみなちゃい★*♪｡☆*★*♪｡☆*★*♪｡☆*(^∇ﾟ*)ﾉ"

Om soete dyr og sjenerte japanere.

2009-09-18T10:38:00.003+02:00

Paa torsdag dro Ingrid, Heidi, Tonje og yours truly til Tokyo for aa se naermere paa dyrene i Ueno Zoo. Tonje og jeg hadde store, store planer om aa dra dit i fjor, men som med saa mange andre ting ble det langt paa en stoevete hylle og glemt. Derfor benyttet vi siste dag i frihet (skolen startet i gaar, men neste uke er Silver Week. Som bare betyr at vi har fri mandag, tirsdag og onsdag.. Ikke spoer meg hvorfor de legger foerste skoledag rett foer saa mange fridager..) til aa vandre rundt paa maafaa og se paa soete og sjeldne dyr. Naa gidder jeg serioest ikke blogge om dyr, fordi hello, alle har sett noen liksom. Gidder heller ikke laste opp alle de tusen (okay, hundre) bildene jeg tok paa nettkafedataen, saa det faar bli med noen av meg. Hoho. Vi hadde det (som alltid) ekstremt goey med aa posere sammen med diverse dyrestatuer, og her er resultatet.

Etter menge, mange, mange timer med dyrebeundring begynte vi aa merke behovet for mat, saa vi tok turen til Harajuku og spiste nammenam kyllingburger. Med fulle mager beveget vi oss saa ut i shoppingverdenen. Det ble snart klart at vi kom til aa faa selvskap av Hiroki, som etter mye mas fra min side ga etter og dro for aa moete meg, til tross for at jeg hadde en haug med venner han aldri har moett foer paa slep. Credz, liksom. Anyway. Da det kom melding om at han var paa vei fikk jeg en smule panikk, og hatet plutselig alt jeg hadde paa meg. Ja, jeg vet, tullete, men jeg er jente. Kan ikke noe for slikt. Heldigvis fant jeg en lang cardigan i den foerste butikken vi var i, og etter skiftig paa den ekle doen bak crepesjappa og litt emergencyfiksing av haaret var jeg good to go. Vel, saa klar man kan bli etter aa ha trasket rundt i solen en hel dag. Vi klarte aa bevege oss helt ned til enden av gaten foer Hiroki sa han var der, og ettersom jeg ikke klarer aa gi direksjoner endte jeg opp med aa maatte gaa hele veien opp til stasjonen for aa hente han, for saa aa gaa ned igjen til de andre.

Moete med venner saa ut til aa vaere litt overveldene for stakkaren, saa jeg ditchet de andre og endte opp paa Kiddy Land alene med Hiroki, der vi dasset rundt og lo av de rare lekene og aaaaaw'et over de soete tingene (var vel mest jeg som aaaaaw'et, men..). Jeg gikk ut derfra med en gigantisk pose med en stor Kakemonsterbamse (Hiroki skjoente ikke hvorfor jeg heller ville ha bamse av han freaken som bare spiser kake, og ikke Gule Fugl eller hva han naa heter..　Hello?) og en oppblaasbar Hattifnatt Tonje og jeg siklet paa i fjor. Dyrt, men verdt det!

Jeg ble overtalt til aa dra til Shibuya, som naar man ikke beveger seg inn i de grusomme kjoepesenterene (dukkedamer, groess.) faktisk er ganske allright. Vi gikk forbi en miiiiiiiiilelang koe foran en nyaapnet H&M.. jeg skjoenner ikke den greia der. H&M er ikke eksklusiv, wtf er galt med dere japanere? Uansett, han ville ha meg med paa karaoke, jeg saa NEI - synge alene med han i edru tilstand? No way.. Saa vi endte opp med aa vandre rundt halvveis paa maafaa. Oh, og saa tok vi purikura.

Paa veien hjem snakket jeg med ham om hvordan man skal skru opp lovey-dovey faktoren.. Han toer nemlig ikke gjoere nooooe saa andre ser det. Kjedeliiiiiiig! Ikke faen om jeg drar paa hotell bare for aa kysse ham liksom. Geh. Japanere og deres fobi mot public display of affection. No fun. ><

Og ja, vi er offisielt paa datern, holdt jeg paa aa si. Yaaaaaay! XD

Disneyland

2009-09-13T06:46:00.002+02:00

Klokken 08.00 loerdag morgen ble en meget troett Katinka vekket av alarmen sin. Hun dro seg ut av sengen, sendte en melding til Hiroki og fortsatte med sine morgenforbredelser. En halv time senere ble hun en smule naervoes da hun saa det ikke ennaa var kommet noe svar. Hun sminket seg, kledde paa seg og spiste litt foer hun troett og spent forlot leiligheten. Fortsatt ingen svar. Klokken var 09.40. Hun gikk til 7/11 for aa ta ut penger, hele tiden redd for at hun ikke hadde trengt aa dra seg opp av sengen i det hele tatt. Men saa. Mobilen pep.

'Det regner!! ><'.
Fuck, tenkte Katinka. 'Det regner ikke her.. Skal vi ikke dra i dag liksom..? :('.
'Joda!'.

Fjoh.

Klokken 11.50 satt Katinka paa Maihama stasjon og ventet. Sammen med tusenvis (vel, minst hundre) andre japanere. Foelte seg en smule alene. Mobilen duret igjen.

'Jeg blir litt forsinket..'
'..HVOR mye forsinket?'
'Kommer halv ett.'

Fuck, tenkte Katinka. Ikke en god start. Skal man bli ditchet foer man i det hele tatt har moett karen??　Sommerfuglene meldte sin ankomst.

Men saa. Fem paa halv ett duret mobilen nok en gang. Hiroki ringer, kunne den fortelle Katinka. Hun svarte (FYI, aa snakke japansk i mobilen paa et offentlig sted i Japan.. flaut. Er sikker paa at alle innenfor en mils radius snudde seg og fulgte med paa hva jeg sa..)m og etter litt surring saa stemmen i den andre enden, 'Ah! Jeg ser deg!'. Og der, gjennom mengden kom en (liten) kar med masse haar halvveis skippende mot meg. Saa ble man ikke ditchet likevel.

De foerste minuttene (vel, timene muligens..) var, ikke overraskende, ekstreeeemt pinlige. Jeg klarte ikke sette sammen hele setninger, saa endte opp med at han pratet mye om tullball, stilte noen spoersmaal, og ellers bare klagde over hvor kaldt det var. Det siste kunne jeg fint bli med paa, ettersom klaging er mitt element. Foelte det ble vaar lille connection, haha. Men heldigvis, etter en stund gikk det lettere, og vi kom faktisk saa langt at vi sammen bitchet om Drittungen. Haha! Han var meget nysgjerrig paa hva i all verden alle de smaakinkye meldingene paa mobilen min var. Forstaaelig nok.

Foerst ut var Haunted Mansion, for anledningen (Halloween, bare en maaned for tidlig ute..) dekorert med gresskar og spindelvev og alt annet som foelger med. Vi koet i eeeevigheter, men fikk tiden til aa gaa ved aa le av utskjaeringene paa gresskarene (det var to eller tre stykker som smilte fra oere til oere mens alle de andre lagde ooo-jeg-er-saa-skummeeeeeel-fjes. XD). Det var ogsaa her stirringen begynte. Seriost. Jeg er vant til aa ble stirret paa her, man i gaar.. Skjoenner at japanere ikke er vant til aa se en vestlig jente alene sammen med en japansk gutt. Det ble litt ukomfortabelt noen ganger. Det verste var en liten gutt som sto RETT foran meg og stirret aapenlyst. Tsk. Fuck off.

Vi skaffet off Fast Pass til Space Mountain eller hva det heter, spiste pizza, kjoerte det vi kom over av attrasksjoner uten aaalt for lang koe og shoppet souvenirer. Jeg kjoepte mobilbling, Monsters Inc-/kopp og en supersoet bamseleketing av de groenne greiene fra Toy Story. Du vet, 'klooooaaaaa..' De der. Anyways, den vibrerer og snurrer rundt mens den sier ettellerannet pa japansk. Cute! Speaking of bamser, vi saa noen supersoete kosebamser i armene paa folk men fant dem ikke i noen av butikkene.. Var nesten litt roerende aa se han loepe rundt for aa finne dem da jeg saa jeg ville ha en. Aaaw. Desverre viste det seg at de bare solgte dem i Disneysea. Bummer.

Hiroki er storfan av Michael Jackson, saa da vi fant It's a Small World (eller noe) greia, maatte vi inn, selvfoelgelig. Det var jo MJs favoritt! Det hjalp ikke at jeg, som har tatt den foer, saa den var bajs, og at jeg hater syngene dukker (hele greia er serioest syngende dukker. Creeeeepy. ><). Den beste attraksjonen hittil, mente han da vi var ferdige. Waste of time, mente jeg.

Uansett. Tiden hadde kommet til aa ta i bruk Fast Passene vaare. Jeg troooor jeg har kjoert Space Mountain i Disneyland Paris, men husker den ikke som saa skummel! Herregud, jeg trodde jeg skulle doe! Men, dagens soeteste oeyeblikk kom midt i den vaerste svingen, da jeg fikk en smule panikk og muligens lagde en rar klynkelyd. Plutselig kjente jeg et lite klapp paa skulderen og en haand som lukket seg rundt min. Og der ble den resten av turen. Aaaaaaaaw.. AAAW!

Vel ute av helvetesturen oppdaget vi at det poeste ned. Til tross for vaart tapre forsoek paa aa holde oss toerre under paraplyen min maatte vi gi tapt, og fant til slutt ut at vi vaar vaate nok til at vi bare kunne gi faen. Saa vi gikk for aa ta Splash Mountain. Jeg trodde ikke det var mulig aa bli vaatere, men jeg tok tydligvis feil.. Foelte med supersnasen med gjennomvaate klaer og haaret i vaate chunker nedover ansiktet. Oh well. Det var vanvittig morsomt. XD

Helt paa tampen maatte vi ta et bilde. Det hadde selvfoelgelig vaert smart aa gjoere dette FOER vi ble gjennomvaate, men saa smarte var man altsaa ikke. Derfor:

Og ja, han tok haanden min igjen. Fremstoet nummer to (hvis man ser bort i fra alle spoersmaalene om hva planene mine etter Disneyland var, og hva jeg skulle i morgen..). (Ogsaa, ignorer hele Katinka-ser-ut-som-en-druknet-katt greia..)

Vi skilte lag paa stasjonen halv ti, en time senere enn jeg trodde var mulig for at jeg skulle komme meg hjem. Valgte aa stole paa hans soekeopptogtabellerting, og skal innroemme at det var noen oeyeblikk der jeg var overbevist om at han med vilje hadde sendt meg ut paa villspor. Toget han satte meg paa kjoerte nemlig en annen rute enn vanlig, og jeg var livredd for aa ikke rekke siste tog hjem fra Oami. Tanken paa taxi alene midt paa natten var ike veldig fristende. Men heldigvis, han kan ikke ha hatet meg ssa mye, for litt foer midnatt sto jeg trygt plassert i leiligheten jeg forlot nesten 15 timer tidligere. Soekkvaat, iskaldt, utslitt og sulten. Etter et lite besoek fra Tonje, der jeg brukte mesteparten av tiden paa aa hutre under et teppe, tok jeg kvelden rundt to. Og sovnet paa flekken.

I dag var jeg redd for at gaarsdagens medling om hvilket tog som var det riktige var det siste jeg skulle hoere fra Hiroki, men har man sett, har man sett. Det kom nye i dag. Det var til og med en lite kyss i den ene..

XD

host

2009-09-08T07:40:00.003+02:00

Jeg har klart aa paadra meg en nasty, nasty hoste. Akkurat det man trengte i landet med sykdomsparanoia.. Nei, jeg har ikke svineinfluensa, ikke se saa rart paa meg! Sitter igjen paa Joy Club, vaar naa faste internettkafe, og sutter paa hostesaftdrops nr. 3. Nommenom, sitronsmak. Vet ikke om de funker, men de smaker i det minste bedre enn miksturene hjemme. Forhaapentligvis slipper jeg aa vaakne i morgen med et tonn slim i halsen. Yummy.. Aesj.

I gaar tok jeg og Tonje en kjapp tur innom Avail og Shoe Plaze, de geniale billigbutikkene rett ved skolen. Jeg kjoepet et belte og en liten Rilakkumabamse til mobilen min. Det viktigste med denne turen var selvfoelgelig aa gaa innom skolen i haap om aa se noern heitinger. Og OMG. Det ble dessverre ingen Haagmann paa oss, men vi kraesjet nesten i Tosh-tosh (eller det vi tror var Tosh-tosh) paa 7/11 paa veien dit. Hohohoho！Gode gamle fotballhode, long time no see! XD

Vel fremme paa skolen feiget vi ut, og valgte aa bare ta en tur paa do foer vi gikk til toget (planen var aa henge ute en stund..). Det viste seg aa ikke vare saa dumt, for foran den lille kantinen kunne vi plutselig skimte en bitteliten apelignende kar.. Haarboeylemnannen! Og resten av gjengen! Yosh! Det viste seg ogsaa at utvalget av folk paa skolen slettes ikke har blitt verre i de syv maanedene vi har vaert borte, hoho. Ah, jeg kommer til aa storkose meg. (Ja, jeg er fortsatt en smule ensporet. Deal with it.)

Paa veien til toget endte vi opp med aa gaa rett bak Lei-av-livet-damen og hennes ekle kjaereste med gjeng. Tonje ble selvfoelgelig ekstatisk ved tanken paa at hun muligens sladrer til Togmannen (hun er med i den tvilsomme klubben hans..) om at vi er her igjen. Om han roemmer landet eller ikke gjenstaar aa se..

Selvfoelgelig, vi kom ikke paa skolen for aa se Lei-av-livet-damen, saa humoeret steg betydelig da P-mannen kom gaaende ned trappen. P-mannen har naa moerkere haar, og ser en smule mindre ut som en babysjimpanse. Good for him, good for us! Trenger vel ikke si at vi brukte hele togturen hjem paa aa fryde oss over dagen. Ah, jeg gleder meg til skolen begynner!

Ettersom det i dag var meldt regn og grusomheter utsatte vi vaar planlagte tur til Tokyo. Det viste seg aa vaere helt unoedvendig, for det er knusktoert og 30 grader her. Saa da er man stuck i Togane en dag til, bleh.. Jeg begynner aa kjede meg. I foelge Kobayashi faar vi ikke internett foer om en tre ukers tid. Hjelp. Jeg burde egentlig bruke all doetiden paa aa lese til placement testen, men det frister saa sinnsykt lite.

Ellers.. I gaar overlevde jeg aa snakke i telefon med Hiroki i en hel halvtime. Hvilket er et kvarters oekning fra forige gang, og hele 25 minutter mer enn foerste gang. Haha! Yay me! Kankskje det er haap om aa klare aa kommunisere i uendelig mange timer paa loerdag..

Gruer meeeeg.

Og saann ser jeg ut for tiden. Bare saa dere vet det.

Takk for meg.

Happy birthday to meeee!

2009-09-06T08:30:00.002+02:00

I gaar hadde jeg bursdag! Gratulerer med dagen til meeeeeg! Dagen gikk med paa enda mer shopping (speil, stang til aa henge opp klesvask og vannkoker). Leiligheten begynner aa se litt mer bebodd ut naa. Yay. Vi moette to kouhaier paa Cainz, og inviterte dem med paa kveldens planlagte karaoketur.. Endte opp med aa bli morsomt - som man kan forvente av karaoke, holdt jeg paa aa si. Det er og blir genialt! XD
Vaar planlagte middag gikk litt i vasken, ettersom det var stappfullt paa okonomiyakistedet, og vi endte (igjen) opp med aa spise paa Jonathan`s. Oh well. De har nammenam dessert! I dag SKAL vi spise okinomiyaki. Regner med at det ikke er saa fullt hvis vi er der tidlig. Yosh.

Siden sist har jeg kjoept meg fancy ny mobil, og dermed ikke gjort veldig mye annet enn aa sende meldinger med diverse.. Methinks jeg maa kutte litt ned, ellers kommer regningen min til aa bruke opp hele budsjettet mitt. Eh. Det vil vi ikke. Den kommer godt med da.. XD I gaar var det enormt mange som ville snakke i telefonen - ellers sender vi bare meldinger, og jeg endte opp med aa snakke med Takkun. Fra Osaka. Det gikk.. ikke bra. Jeg er sinnsykt glad for at jeg ikke gaar paa skole i det oraadet altsaa. Osakadialekten er umuuuulig. >< Og maa de snakke saa fort? Dude. Gah. Aldri mer.

Takkun vil at jeg skal komme til Osaka.
Drittungen vil at jeg skal komme til Yokohama.
Mr. Mixi vil leke med meg naar han kommer til Tokyo.
Hiroki skal ta meg med paa Disneyland (paa loerdag, waaaah! Hjelp!).

...

Jeg foeler meg LITT som en call girl. Isj. Men slapp av mamma, jeg har ingen planer om aa reise Japan rundt for disse folkene.

Hm. Jeg burde ha mer aa skrive om, men.. Gidder ikke. XD

Tilbake i heitingland!

2009-09-03T10:00:00.002+02:00

Saa langt har det vaert daarlig med heitinger, men saa har vi bare vaert her en dag..

Sitter for oeyeblikket paa en nettkafe i Togane og irriterer meg over mangelen paa vaare gode, gamle norske bokstaver.. Jeg vil ha laptopen miiin! Men sukk, denne gangen er vi ikke heldige nok til aa ha en uforsiktig nabo med usikkert nett.. Urettferdig.

Paa grunn av mangelen paa brukbare bokstaver (og fordi jeg ikke er i bloggehumoer..) gidder jeg ikke legge ut om hva vi har gjort til naa. Det skal sies at listen over ting vi har gjort er relativt kort da, but still. Jeg orker ikke. Saa noeyer (se, ord blir jo helt idiotiske..) meg med aa informere om at jeg har det bra, det er varmt, klamt og overskyet, haaret mitt er et mareritt, leilighetene er fancypancy ooog.. Oh! Jeg kan ikke naaes paa mobil (sorry Ingrid! Jeg skulle sende melding, men har ikke dekning!). Isolert, oh yes..

Saa. Til neste gang jeg gidder oppdatere, tataaa!

Sånn kan det gå når man ikke passer på..

2009-08-28T20:50:00.004+02:00

Tirsdag var dagen jeg hadde gledet meg til i flere uker. Jeg skulle endelig, endelig få orden på fuglereiret på hodet mitt. Med humøret på topp nærmest hoppet jeg der jeg gikk til frisøren. Turen hjem.. var grusom. Frisøren må ha vært på et tidlig stadium av demens, for det er det eneste som kan forklare hvordan hun klarte å få min gestikkulering i generelt puppeområde til å bety at jeg ville klippe av meg alt håret opp til skuldrene. I tillegg fikk jeg beskjed om at håret mitt var for mørkt til å kunne farges lysere, det måtte stripes. Problemet her var at hun tydeligvis ikke var helt venn med blekemiddelet, som satt i alt for lenge. Resultatet? Nesten hvite striper i mørkebrunt hår, som tilsammen ser grått ut. Kort sagt var resultatet av min etterlengtede frisørutflukt at jeg så ut som om jeg var godt over 50.

Ting har blitt litt bedre siden det. Etter å ha grått i mammas armer dro hun meg opp på salongen for å klage, som resulterte i at jeg fikk tilbake pengene mine. Woh! En hastetur til butikken og selvfarging av håret på badet hjemme gjorde meg straks 30 år yngre. Og på vår lille drikkeutflukt i går fikk jeg faktisk komplimenter for det jeg nå anser som verste som har skjedd med meg til dags dato. Så kanskje det ikke er så ille.. Jeg vurderte seriøst å ta en Britney og barbere av meg alt på hodet, men nå revurderer man den saken.

I dag har jeg ikke gjort annet enn å daffe rundt. Etter å ha drukket litt for mye vin i går kveld er ikke tanken på å pakke - med all tenkingen som følger med - det som frister mest. Jeg hadde også store planer om å stemme i dag, men det får vente til i morgen. Kan ikke si jeg gleder meg. I morgen må jeg også skaffe meg skikkelig oversikt over nøyaktig hva av duppeditter jeg skal pakke med meg. Klær er allerede unnagjort, etter en heftig rydderunde i skapet tidligere i sommer var alt som ikke skal tas med allerede stuet vekk. Ah, herlig! Jeg husker hvor mye jeg slet med å sortere ut klærne mine i fjor, men denne gangen ser det ut til å gå mye enklere. Deilig, deilig!

Papirer og Disneyland

2009-08-12T22:15:00.003+02:00

Med bare tre uker igjen til avreise har det endelig gått opp for meg at jeg skal tilbake til Japan. Ikke det at jeg ikke har vært bevisst på dette før (har da brukt omtrent all tid tilbrakt med Tonje på å diskutere temaet), men inntil nylig har jeg ikke tenkt så mye over forbredelsene og alt det som følger med å flytte livet sitt tvers over jordkloden.

Før det første. Vi går fortsatt rundt og venter på å få de siste nødvendige papirer fra Josai, som har vist seg å være like, om ikke verre, ubrukelige som i fjor på å informere sine elever. Det som mangler er opptaksbeviset - som skal til Lånekassen, slik at vi får skolepengene våre, skolepengepapirgreia (kjenner jeg Josai rett er fristen for å betale skolepengene rett etter at vi får papirene.. Timing har aldri vært deres sterke side.), og Certificate of Elegibility - som skal til ambassaden så vi kan få våre etterlengtede visum. Ettersom vi først ble fortalt at vi skulle få papirene i slutten av juli, for så å bli fortalt at de skulle komme i løpet av denne uken.. Vel, regner med at de er like rundt hjørnet. Krysser fingrene for at vi kan hente de på fredag, så vi får igang prossenen med både visum og lån.

Og så er det alt det andre som skal gjøres. Jeg har allerede tilbragt en hel dag løpende opp og ned fra loftet med ting som skal kastes, gis bort eller spares på. Bunken med ting og klær som skal fortsette å leve hos meg er sjokkerende liten.. Nå skal det sies at jeg bare har sortert tingene jeg satte vekk før forrige tur til Japan, så jeg må fortsatt gå løs på rommet mitt på et eller annet punkt. Det kan, som familien vet, ta dager.

I morgen har jeg tenkt meg på en aldri så liten shoppingtur. Jeg må si jeg har blandede følelser for dette.. Det er ikek det at jeg ikke liker å shoppe, men denne gangen må jeg kjøpe så vanviiiittig mye. Omtrent hele garderoben må skiftes ut (man har, etter heftig diett og mer turer enn vanlig, gått ned omtrent to størrelser. Go me!). Nye bukser, nye tights, nye topper, nye 'fancy-topper', nye gensere, nytt undertøy (turens høydepunkt!).. Nye belter tror jeg også.. Nytt alt. Jeg trenger også et par sorte ballerinasko, og kanskje noen skoletter eller lignende. Problemet blir ikke å finne alt det her, det blir å kaste bort et helt års budsjett mens man holder på. Jeg har aldri vært en smart shopper..

Jeg trenger å gå en tur på apoteket en gang også. Vi får se om jeg blir stoppet på flyplassen når de finner min 'lille' samling av piller, kremer, vitaminer.. Ahahahaaa. Jeg får vondt i hodet av å tenke på alt som må kjøpes.

Derfor kan jeg muntre meg opp ved å tenke på at om tre uker er jeg på plass i Japan, med ny mobil (skal bli deilig å ikke være avhengig av internett for å holde kontakt med folk) og forhåpentligvis en liten heitingsighting eller to. Jeg kan også tenke på min fremtidige Disneylanddate med godeste Hiro. Som ikke er Mr. Mixi. Jeg føler meg tøsete.. Oh well. Disneyland er Disneyland liksom. SKAL på date dit. Uansett.

Disneyland.. Diiisneeeeylaaaaand..

Pimp post #1

2009-07-31T15:51:00.004+02:00

久しぶり～

Ikke det at jeg har noen som helst tro på at noen har savnet meg, men uansett. Jeg kjeder meg på hytta, så hva gjør man da? Man blogger. Jeg kunne selvfølgelig laget en lang post om hvor treige Josai er med alle papirene våre, hvor stresset jeg blir av all ventingen, hvor tullete opplegget til Lånekassen er.. men det har Tonje allerede dekket, så hvis noen skulle føle for å lese om det får dere ta turen til henne.

Jeg velger heller å få stjerne i boken til Mr. Mixi - grav i arkivet hvis dere ikke husker hvem dette er - ved å faktisk gjøre det jeg for mange uker siden sa jeg skulle gjøre. Ettersom jeg er den eneste i Norge (antar jeg) som er 'fan' av bandet hans, har jeg fått rollen som deres mann (vel, kvinne) her. Propagandasjef i Norge, that's me! Jeg har blitt lovet gratis konsertbilletter i evig tid dersom de faktisk blir noe.. og jeg elsker gratis stuff. XD

Nok pjatt! La oss introdusere folket! Som for øvrig går under det nydelige navnet Powders.

鹿野浩平：ボーカル
Shikano Kouhei: Vokal <-- Mr. Mixi..

渡邉裕人：ギター
Watanabe Hiroto: Gitar

小日向孝介：ベース
Kohinata Kousuke: Bass

高橋拓也：ドラム
Takahashi Takuya: Trommer

De har også en av-og-til-gitarist ved navn 粕谷慶太.. men jeg aner ikke hvordan man leser det navnet. *host*

Til info er alle '88-ere, og siden deres forteller meg at de offisielt ble Powders i 2006.

Det hadde sikkert vært lurt å starte med del en, men jeg liker denne sangen best. Ignorer de snodige håndbevegelsene til godeste Mr. Mixi.. og lat som om publikummet oser entusiasme. Og hvis dere føler dere snillesnille, klikk dere gjennom de andre fem delene også.. XD

Her er Youtube Channel'en deres, her er den 'offisielle' siden (japansk), og her er MySpace'n deres. Enjoy.

My work here is done. Gratis billetter, kom til meeeeeeg..

Det lever!

2009-07-09T13:52:00.002+02:00

Nytt skoleår, ny layout, nye... noe.

Det har endelig kommet litt info om høstens (og vinterens/vårens/sommerens, når den tid kommer) store eventyr, nemlig et helt år som utvekslingselev i Japan. Helt siden jeg satte føttene på norsk jord etter fem måneder i Togane har jeg lengtet tilbake, så dette føles bra. Meget bra.

Uansett. Med mindre en to måneder igjen til jeg drar er bloggen herved gjennopplivet. Yay! Denne gangen skal jeg prøve å holde stalkingen på et meget lavt nivå, men kan ikke love noe..

Tilbake til start

2009-02-01T13:15:00.005+01:00

Så var man tilbake der man startet. En tom leilighet, to fullstappede kofferter, og internetting fra gangen utenfor leilighetene. Eneste forskjellen er at det nå er teeeemmelig kaldt å sitte ute. Også var det den lille saken om at man ikke venter på at skolen skal starte, men å dra hjem.

Det står nå noe sånt som ti kilo med søppel i gangen min, som vi skal snike oss ut med når resten av Toganes befolkning sover søtt. Litt trist er det å kaste alt som har holdt meg i live i snart seks måneder, men må man så må man. Kan ikke drasse på stekepanner og tallerkner hele veien hjem til Norge, liksom.. :P

Det var med tungt hjerte jeg i går så opp mobilabonnementet mitt. Mobilen min, jeg var glad i deg! Den skal fortsatt være med meg hjem, og alle de fine meldingene mine lever heldigvis fortsatt, så jeg har massevis av minner å kose meg med når jeg sitter trygt plassert hjemme.

Man, det er kaldt.

Anyways. Jeg gruer meg villt til å måtte stå opp grytidlig i morgen (vi blir hentet syv), vente på flyplasser, og ikke minst til å sitte stille på flyet i en hel dag. Ugh. Tonje og jeg er allerede forbredt på et tårevått farvel med Japan, så jeg vil bruke denne anledningen til å si sorry til alle dere som blir nødt til å sitte rundt oss på flyet..

Kjedeblogging FTW!

2009-01-30T10:38:00.002+01:00

Eske nummer 4, heldigvis også eske nummer siste, er sendt avgårde mot det kalde nord. Ting jeg ikke ville ofre måtte ofres. I hovedsak fotobøker jeg helst vil ha som sikkelfremkallende midler med EN gang jeg kommer hjem, men akk. Det ble for tungt for den stakkars kofferten min, som allerede er fylt til brammen med kleder og presenter. Ikke det at det er så fryktelig mye av det siste, så ikke få for høye forventninger nå. Det første derimot... Ikke rart pengene tok slutt etterhvert.. Eh.

Sykkelen er levert inn, de siste husleiene betalt (etter en telefonsamtale med en mer-gretten-enn-vanlig Kobayashi), det siste siklingen på skolemennesker unnagjort. Jeg var en smule heldig, og fikk nytt synet av Dansegutten, Pocahontas, samt tegnespråkklubbens søtnos som ikke er Tegnespråkmannen. Hadde vært koselig med en siste Hårmannviewing, menmen. Man skal nok overleve.

Meg blogget ikke om helgens festiviteter i forrige innlegg. Vi var på Izakaya og karaoke på lørdag, og uten at jeg gidder legge ut om alt som skjedde skal man dele med folket av karaokerommet vårt ble kræsjet av et par gutter med sansen for de norske jentene. Han ene var gøyal, men definitivt mer innpåsliten enn hva man har godt av. However. Han minnet meg fryktelig om en dude jeg har sendt meldinger med (IKKE Kou), som også var for innpåsliten for sitt eget beste. Cecilie ble lurt (?) til å utveksle mailadresse med karen, og i dag så jeg mitt snitt til å bekrefte mine mistanker. Og har man sett, har man sett.. Det VAR samme kar. For et sammentreff du. Da har man i det minste møtt HAN.

Reisekvaler

2009-01-28T10:16:00.003+01:00

Etter mer enn fem måneder i lille Togane har det endelig gått opp for meg at jeg fryktelig snart skal tilbake til mine røtter, so to speak. Og, til tross for at jeg gjentatte ganger har sagt jeg gleder meg som til julaften (hvilket jeg fortsatt gjør) har åpenbaringen min satt sine spor på humøret. Det hjelper ikke at det er den tiden av måneden heller. Så, mens man satt og pakket pappeske nummer tre og tenkte hardt over hvor mange plakater man egentlig kunne klare seg uten dukket plutselig en sappy sang opp på spillelisten. Med sangen kom tårene. Man ble sittende på gulvet og tute som et barn i omtrent en halvtime før man fikk roet seg nok til å fortsette pakkingen.

Jeg skal hjem.

Jeg skal aldri mer se innsiden av leiligheten min.

Jeg får ikke se Hårmannen, Pocahontas (tidligere unevnt), Mr. Sparkles på syv måneder. Det føles til og med trist å reise fra Brunemannen.

Jeg får ikke lenger sendt meldinger med Kou hver dag.

Jeg får ikke lenger brukt min besteste bestevenn Frøken Mobil.

Jeg skal faktisk hjem. Jeg har blitt så vant til å bo her at jeg nesten har glemt at jeg noensinne har bodd i et helt annet land.

Man klarte sno seg til en A på siste tale, og en til A på muntligprøven sammen med Tonje. Så føler i det minste at jeg gir meg på topp, liksom.

2009-01-22T12:21:00.002+01:00

Endelig er det meste av stresset over. De to store prøvene er unnagjort, og bestått (vel, rengo har vi ikke fårr tilbake, men tror jeg klarte meg). Jeg ble for rundt fem minutter siden ferdig med å skrive oppgaven om boken vi har måttet lese, så yay! Nå har jeg bare en liten muntlig prøve i morgen, så er jeg fri fra alt som har med skole å gjøre!

Etter prøven på tirsdag ofret jeg en god Hårmannkikkedag for å dra inn til Tokyo og møte Ingrid og Lars. Det var verdt det! Etter mye trasking rundt på stasjonen for å finne møteplassen så jeg masse armer og bein som kom spurtende mot meg. Ingrid! Og Lars, med skjegg.. o.O Vi tok en liten tur på en bar i Roppongi hvor vi småpratet litt før jeg måtte ta toget tilbake. Curse avstanden fra Togane til Tokyo. På toget hjem tror jeg jeg møtte en chikan - en molester. Yay.. Han var ekkel, og skjekket først ut meg så det sto etter, før han vende oppmerksomheten sin mot en stakkars skolejente. Intimgrenser var noe han ikke hadde hørt om.. Ewewew.

I morgen, etter prøven, tar jeg nok en gang turen inn til storbyen for barhopping med de besøkende. Gleder meg! Siden skal de komme på besøk hit en gang i begynnelsen av neste uke, for å se på 'utsiktene' på skolen. Mohoho. Dette betyr dessverre at jeg må rydde leiligheten ganske heftig..

Det står nå TO pappesker her, klare til å sendes hjem. Jeg mistenker at jeg trenger en til.. Har en del gaver å kjøpe før jeg drar, og de må være med i kofferten, ergo.. Noe annet må ofres. Ellers er det mye som skal kastes, og jeg vet IKKE hvor jeg skal kaste det.. Eh, research, research..

Nå skal man pause litt før man skal øve dialoger. Snart fri, snart fri!

2009-01-18T07:39:00.003+01:00

Bare en kjapp oppdatering for å vise verden at jeg fortsatt er i live. Hvilket er å ta litt hardt i, med tanke på tilstanden jeg er i nå, men man puster i det minste fortsatt.

Fredagens rengoprøve var temmelig enkel, så jeg tror jeg har klart å overleve det faget. Yaaay. Desverre her jeg det verste i vente, tirsdagens monsterprøve. Lesingen går fremover, men HERREGUD DET ER SÅ MYE! I går tilbrakte jeg dagen på Jonathan's, i et desperat forsøk på å rømme fra internettets innsats for å få meg til å gjøre helt andre ting enn jeg burde. Det funket, jeg fikk gått gjennom all grammatikken vi skal kunne, så ett punkt unnagjort! To igjen. De to verste.. I dag pugger man gloser til den store gullmedaljen. Til min store lettelse virker det som om de fleste glosene fra første del av boken sitter ganske godt, men man kan ikke sløve av den grunn.. De siste kapitlene er de jeg døde helt i, så der må man starte fra bunnen av. Kan ikke si jeg gleder meg.

Det eneste som får meg til å ikke legge meg ned og dø er tanken på at etter at prøven er gjennomført.. Da skal jeg til Tokyo og besøke Ingrid og Lars! De kom på lørdag, og OMG jeg gleder meg vilt til å se dem igjen! Har ikke sett gamle venner siden september, og jeg savner dem. Lover dere at jeg kommer til å være på kanten til å gråte når jeg ser dem igjen. Ja, jeg er sappy av meg..

Penger.

Pengerpengerpenger. Januar blir utgiftsmåneden så det står etter. Vi må betale heftige gebyrer for å si opp internett og mobil, har to leier igjen å betale, en alt for høy mobilregning (Mr. Mixi, dette er DIN skyld.), internettregning, sending av pakker hjem.. Pluss mat og nødvendigheter. Så pappa, vennligst overfør litt mer penger fra sparekontoen min.

Nå, pugging. Rare gloser jeg aldri kommer til å få bruk for, here I come!

Stress!

2009-01-11T04:21:00.004+01:00

Eksamenstiden har ankommet JIU. Eller, eksamenstiden for stakkarne som skal hjem i februar, alle andre har ett par ekstra deilige uker de kan sløve seg gjennom. Jeg sier eksamen, men for oss er det egentlig bare avsluttende prøver. Still, det er nok stress til at nervene mine ikke akkurat koser seg for øyeblikket.

Dette står på programmet:

13.1. Den store presentasjonen! Prosjektet vi har 'slitt' med i ferien skal presenteres og filmes på tirsdag. Det burde gå greit, men jeg må lære meg talen min utenatt, og det er en deeeel ord der jeg aldri har sett før, og aldre kommer til å bruke igjen. For ikke å snakke om at Tonje og jeg snakker om Johnny's - som uansett hvordan man ser på det er et boybandfirmatingtang, og å snakke om hvordan diverse grupper har 'sexy image' og whatnot foran en gjeng japanere som ser ut som om de holder på å dø av latter... Flaut. FLAUT!

16.1. Rengo. Her starter helvetet. Alles favorittlærer i alles favorittfag - rengo - fant ut, helt for seg selv, uten å gi oss mye forvarsel, at den avsluttende prøven skulle bli flyttet fra 19. til 16. Dette for å gi oss mer lesetid til TALENE vi plutselig skal holde den 19. Så snilt av henne. Som om det vi trengte var en ekstra oppgave.. Prøven er 19. kapitler med gloser. Jeg+gloser=ikke verdens beste kombinasjon. Jeg er oppriktig bekymret for hvordan det kommer til å gå i det faget..

18.1. Muntlig prøve. Siste i rekken av muntlige prøver, der man må kunne dialoger og gjenfortelle historier. Burde i teorien også gå smoothly, det bar bare det med tiden da.. Også, denne er ikke like viktig som alt det andre, ettersom det ikke er noe annet enn en vanlig prøve (trooor jeg).

20.1. 'Vanlig' japansk. Oppummeringsprøve for alle kapitler. Har ikke ennå gjort det fryktelig dårlig på noen av de mindre oppsummeringsprøvene, og er egentlig en kløpper på grammatikk, så dette burde gå greit. Så lenge jeg setter av hele neste helg på å pugge gloser og kanjier (det har blitt en del av dem nå.. :S) til den store gullmedaljen, skal jeg kunne overleve. Kanskje ikke med toppkarakter, men akkurat det betyr null.

22.1. Tale. For oss som har gått glipp av å holde tale i det mutlige faget. Frivillig, men jeg vil benytte med av muligheten til en liten stjerne i boka. Egentlig null stress, og siden det er etter alle de andre, viktigere prøvene, burde det gå lett.

Ukjent tidspunkt. Lese-prosjekt. Boken jeg sliter meg gjennom (vel, den er temmelig lettlest..) og skal skrive avhandling om, skal være ferdig tiiiiil.. Vet ikke. Vi har ikke fått en frist. =.=' Krysser fingre og tær i håp om at læreren ikke finner på å legge fristen til rundt prøvetiden, for DA sliter man litt.

...

For å holde humøret oppe vandrer tankene mine til det faktum at Ingrid og Lars kommer til Tokyo 17. YAY! Gleder meg sinnsykt til å se mennesker jeg ikke har sett hver dag de siste fem månedene! Har dessverre ikke tid til å finne på noe med den før en uke etter at de har kommet, men still! Nok av tid til å more seg! Har faktisk ikke utforsket utelivet i Tokyo siden jeg kom.. Det skal vi gjøre noe med nå.

Man prøver også å avtale et møte med Kou før jeg drar. Vi får se om det i det hele tatt blir noe av, det er langt fra Sendai til Togane.. Stakkars gutten er ikke lagd av penger, og det er litt snaut med tid.

Angående hjemkomst.. Jeg vil hjeeeeeeem! Til tross for at jeg elsker Japan, og Togane, er jeg sliten av å være på samme sted, gjøre det samme hver dag, med de samme menneskene (noen av dem takler jeg ikke i det hele tatt lenger. Hvis du skal tilbake neste år, frøken-jeg-ikke-liker, legger jeg meg ned og gråter. Ett helt år med deg...). Til alle som har påpekt at jeg har blitt temelig bitchy i det siste, sorry, men det er sånn jeg blir når jeg har fått nok av ting. Jeg er bare lei. It's nothing personal, så bare hold ut i tre uker til, ok?

Og bare sånn i tilfelle dere har glemt hvordan jeg ser ut:

...med mitt happy-face, før stresset startet. Nå må jeg pugge tale. Kommentarer hjelper alltid på humøret *hinthint*.

Fremtid og denslags..

2009-01-06T14:47:00.004+01:00

I dag har man handlet pappesker. Må begynne den heller store prosessen med å forbrede meg på hjemreise... Under en måned igjen nå, yikes. Blir definitivt merkelig å dra tilbake til gamle trakter, kjedelig som stedet er har jeg blitt riktig så glad i Togane. Og selvfølgelig, de som bor i Togane.

Etter å ha kjempet hard for å presse flest mulig blader ned i konvolutter av typen som minner om polstrede celler (les: bobleplast), for så å finne ut at halvparten av det tonnet med blader jeg har er for store for dem, ga jeg opp pakkeprosjektet i ren protest. Furting for the win... Oh well. Har i det minste klar å putte noen ikke-lenger-trengte gjenstander (og en del ekstremt dyrebare fangirleffekter) ned i den ene pappesken, så. Man er da litt forbredt.

Anyway. I dag skal jeg dele med dere den svært gripende historien om hvordan Katinka tok sine første skritt mot en fremtidig husmorstilværelse i Sendai.
Mr. Mixi ble forvandlet til Mr. Mail en gang i løpet av ferien, etter en tirade med meldinger som tok en smule av sånn på flørtefronten. 'Yay, mailvenn' tenkte jeg. Mr. Mixi/Mail (oh, what the hell.. Kan være snill og bruke hans egentlige navn fra nå av)... Kou hadde andre planer.

De første dagene gikk glatt. Katinka ble vekket av 'God morgen'-meldinger (gjerne rundt klokken syv =.='. Ferie mann, ferie...), man pratet om løst og fast, man fikk sin første 好き - jeg liker deg. Ah. Oookay. Katinka ble en smule paff, men som den oppmerksomhetssyke personen hun er koste hun seg.

Så kom 大好き'en - jeg liker deg, MYE. Kan også brukes som 'jeg elsker deg'. Katinka ble MEGET paff, og ga Kou forbud om å bruke det ordet. Ting gikk tilbake til normalen.

Vi hopper til i dag. Etter å ha diskutert søsken får Katinka en melding hun ikke er sikker på hvordan skal tydes.. Enten prøvde karen å si at, joda, hans bror kom også til å bli bråkete (ignorer manglende sammenheng her..), eller så ville han si 'dine søsken kommer til å bli mine søsken'. Kake til den som gjetter hva det var.. Forklaringen kom i form av 'når jeg gifter meg med deg blir det sånn'.

...

...

...

Det var hyggelig å kjenne dere folkens.

Nå får dere unnskylde meg, jeg har et bryllup å rekke...

>.<

Fangirllykke: 10000%!!

2009-01-03T09:40:00.002+01:00

Etter en nyttårsfeiring uten like (middag og alkoholfri karaoketur =.=') dro jeg og Tonje oss opp av sengene og ut i kulden. Klokken var kvart over åtte på morgenen, og nervene frynsete som aldri før. I magen min hadde en flokk overhypre sommerfugler slått seg ned, og hadde vill fest hele veien inn til Tokyo. Grunnen? Tiden var endelig inne for Den Store Konserten. Vi skulle se NEWS.

Til tross for at konserten ikke startet før 17.30 var vi framme i Tokyo Dome City rundt 10.30. Vi var klare for ekstremkøing. Etter å ha stått stille i omtrent en halv time rørte det vi trodde var en milelang kø endelig på seg. To timer gikk overraskende fort, og vi sto endelig foran den lange raden med boder som solgte konserteffekter. Etter litt tenking og trasking kunne vi forlate den delen av området noen tusenlapper (yen, ikke kroner :P) fattigere, men med en knallrød Tote Bag full av diverse snasenheter. Jeg plukket opp tre vifter (Koyama, YamaPi og Shige, en pamphlet (som = fotobok, yay!), en T-skjorte, en plakat av hele gruppen og det obligatoriske penlightet - en lysende sak hele publikummet vifter med under konserten. Jeg er meget fornøyd meg fangsten!

Siden vandret vi rundt i området på leting etter et sted vi kunne varme oss og få i oss litt føde. Lettere sagt enn gjort, ettersom 48.998 (minus de som fortsatt sto i kø) andre fangirls hadde samme idé. Vi endte opp med å stappe i oss en crêpe (som er fantastisk fordi jeg blir så kvalm at jeg glemmer at jeg i det hele tatt har vært sulten). Siden campet vi i en trapp, nøt siste rester av solskinnet, før vi nok en gang gjorde oss klare for å køe. Denne gangen gikk det kun en time før vi hadde passert den meget slappe sikkerhetssjekken og kunne sette oss ned på setene våre.

Tokyo Dome er gigantisk. GIGANTISK! I to timer moret vi oss med å dikte opp historier om Lille Tighte Buksemann (vår lokale seteguide - buksene hans var så trange at de ikke overlot mye til fantasien...) og se salen sakte men sikkert fylles opp av spente likesinnede. Så ble lysene brått slukket og herligheten startet.

NEWSene var om mulig enda heitere i virkeligheten, og fordi det var siste konsert i Tokyo OG første nyttårsdag fikk vi en spesiell konsert! Tegoshi med kun-for-denne-konserten-frisyre, ekstra hyper Ryo, YamaPi som ikke er død fisk... (Dette sier dere null, men.. Det er viktig!). Og det var hinting om ekstra mange kameraer! OMG! DVD!

Til min store lykke fikk vi oppmerksomhet fra BÅDE Koyama og Massu. Koyama vinket, magen min hoppet. I følge Tonje pekte Massu på oss og vinket, men jeg fikk det ikke med meg. Uansett, ikke dårlig, i og med at vi satt litt langt fra scenen..
Neste år... Neste år SKAL jeg på konsert igjen!!

I går dro vi igjen til Tokyo for å møte Thea og Trude, to Facebook-venner som ferier her i anledning konserten. Vi rotet litt med møteplassen, men etter å ha funnet hverandre tuslet vi til karaoke og trallet i vei i fire timer. De var kjempehyggelige, og hadde med sjokolade til oss! YAY!

I dag... Feriedag. Bare sove og daffe totalt. Mistenker at kulden og vår hektiske timeplan de siste dagene har kludret med kroppen min, og at en forkjølelse har sneket seg på meg. Velvel. Det har vært verdt det!

Bilder kommer snart. Kommenteeeeer.
Bye-bye!

Umuligheter og Mr. Mixi

2008-12-30T07:58:00.005+01:00

Jeg har definitivt påtatt meg en oppgave jeg ikke helt takler... Omoto-prosjektet, som skal leveres i dag. Mission? Skriv om imaget til diverse Johnny's grupper. Problemet? Jeg følger bare aktivt med på tre av dem, og selv deres image er vanskelig å få ned på papiret. Sukk. Jeg har så ekstremt lite lyst til å bruke dagen til å researche alle de andre (som for det meste er menn for gamle til å være i boyband). Sukk. Darn you, Johnny's!

Så. Mr. Mixi (tidligere nevnt som Mixi-venn). Mr. Mixi, som er fast bestemt på å gifte seg med en utlending. Mr. Mixi, som man har snakket med siden begynnelsen av desember, men som i det siste har skrudd på sjarmen. Mr. Mixi, som spurte meg hva utlandske jenter liker å bli fortalt, for så å bruke tipsene mot meg. Sneaky. Mr. Mixi, som plutselig synes jeg er 'søt som Norah Jones'. Man liker Mr. Mixi, og man storkoser seg, men man føler ikke et stort behov for å ende opp som housewife i Sendai. Sorry Mr. Mixi.

Også, jeg tror jeg har glemt å spasme over det her: VI SKAL PÅ NEWS-KONSERT! I OVERIMORGEN! HERREGUD!

Shige! YamaPi! Koyama! Og dere andre! Jeg skal se dere liiiiive! ZOMG!

*host*

Og her, som en liten bonus (jeg er høy på oppmerksomhet i dag, så bildeperioden min er ikke over helt ennå), er sen supersøte mobilpynten jeg fikk av Yong til jul. Why, hello, Hårmann! Og ja, han holder en bever. Ikke spør.

Og det var slutten på spammingen min.

Odaiba og Den Store Host-jakten

2008-12-29T15:36:00.007+01:00

Godeste Tonje og Yours Truly tok for noen dager siden turen til Akihabara, der planen var å jakte på nytt kamera (til meg) og nerder. HEITE nerder. Sistnevnte var det tynt med, men jeg plukket opp en fancy lite - hold dere fast - sjokkrosa kamera. Jeg vet. Utrolig hva en tur til The Land Of Cuteness kan gjøre med en.

Senere den dagen dro vi på mission: Finn Stygg Statue Fra Hana Yori Dango (en dramaserie), lokalisert i Ebisu. Etter en kortere enn forventet tur i den biiitende kulden dukket nevnte Stygge Statue opp i det fjerne (eller, så fjernt som ting kan bli når man står på en liten plass). Den var Styggere Enn Forventet. Here, have a picture:

Så gikk dagene, og det var tid for en ny Tokyo-utflukt i dag. Denne gangen til Odaiba - åstedet for Ueda-konserten. Vi skulle på kattecafé - samt ta bilder av det fantastiske kjøpesenteret. Vi endte opp med å kjøre pariserhjul, som virket som en meget god idé, helt til vi faktisk satte oss inn i vognen og høydeskrekken meldte sin ankomst. Men det viste seg å være fryktelig morsomt, til tross for at vognen vår insisterte på å lage skumle lyder når vi kom til toppen.

Kattecaféen var super, helt til det hadde gått litt tid og jeg hadde fått så nok av de små pelsdottene at jeg vile løpe min vei skrikende. Men, jeg fant min soulmate: Shampo, den ondeste katten i verden! Han og jeg skal en dag ta over universet, jeg er sikker på at han har planene klare...

Etter det igjen våget vi oss inn på metroen, og satte kursen for Roppongi - bydelen for de festglade. Vi skulle jakte på Hoster (menn som jobber på klubber, og sørger for at klientellet - daaaamer - bruker massevis av penger. 'Øynene dine glitrer som diamanter' og den slags...). Det var skuffende få av dem ute i dag, men vi tuslet likevel rundt på måfå en stund, og fikk sett noen til slutt. De så like velstelte og overfriserte ut som jeg hadde forventet. Så sånn var deeeet.

Nå kjeder man seg en smule, men tror man tar en tidlig kveld - mind you, klokken er allerede 00:05, og har ikke planer om å sove ennå.

Og ikke bli for bortskjemt på bilder... Som den late slasken jeg er er det ikke garantert at jeg gjør dette til en vane. Det dere burde gjøre til en vane derimot, er å kommentere.

That is all.

2008-12-25T09:22:00.002+01:00

Jeg har ikke følt for å blogge i det siste, og siden det har skjedd en del siden siste innlegg hadde dette fort utviklet seg til historiens lengste innlegg... Men så har det seg slik at jeg er lat, og gidder ikke sitte her og skrive i timesvis.

Derfor: ektstremt forenklet versjon av Awa-Kamogawaturen:
Vi sto opp tidlig lørdags morgen, slepte oss til stajonen, bort til skolen, inn i bussen. Kjørekjørekjørekjøre. Langt. Du som fant opp Mp3-spillere, jeg elsker deg! Du kan få min førstefødte! Det har seg slik at de som satt bak oss på bussen (spanjolen med det stygge lille ansiktet, de snobbete britene og deres filippinske golddigger-venner) bråkte som et uvær, og det skal sies at frøken Small-Face har verdens styggeste latter. Vi var sekunder fra å kaste henne ut av vinduet.

Etter noen timer ankom vi et tempel, så ut som templer flest. Blablabla. Vi dro videre til Kamogawa Seaworld, som jeg vil skrive masse om men ikke orker. Vi så Spekkhogger-showet - imponerende - poserte med dyrene, lo av de tilbakestående pingvinende... Det var gøy!

Vel fremme på overnattingstedet (ett JIUsted folk kan komme til og studere i helger/ferier eller noe... De har små leiligheter og lesesaler o.l.) ble vi plassert på rommene våre, spiste middag og satte i gang med leker mentorene våre(fire eldre elever med ansvar for hver sin gruppe av oss. Han ene var ikke helt ille...) hadde stelt i stand. Var gøy og alt det der, men jeg var litt for sliten etter en lang dag til å helt sette pris på å måtte tenke og løpe rundt.

Da det ble leggetid oppdaget vi at kineserne i rommet over oss tydeligvis ikke vet hva 'stille etter elleve' betyr. De hoppet og løp, skrek, lo, dro stoler over gulvet... Seriøøøst. Først da vi sendte Hayashi-sensei på dem hold de kjeft. Og da var klokka rundt to.

Tidlig opp på søndag, tid for spasering i området. Så utflukt til en liten øy, der det var store edderkopper (også fin utsikt, fint gammelt hus og tempel, men... Edderkopper.). Vi moret oss med å holde oss i nærheten av mentormannen, samt å posere ved alt som kunne poseres ved.

Tilbake til 'basen' vår, lunsj, litt fritid (mer posering og fotografering) og så hjem. Var helt knust. Det var det!

Mandag på skolen, helt som vanlig. På kvelden derimot... Hårbøylemannen, en venn av Lille-Simba (som fra nå av heter Tosh-tosh) og to venner - også en del av gjengen vi lunsjer ved siden av hver dag på skolen - skulle komme til Cecilie for litt drikking. Det var lenge tvilsomt om de i det hele tatt kom til å dukke opp, ettersom de på skolen hadde vært alt annet enn pratsomme, men har du sett! Det ble noe av! Så vi drakk og moret oss, før vi tuslet bort på en av de lokale izakaya'ene (japansk bar). Der dukket - hold dere fast - Tosh-tosh opp! Så nå har vi festet med Tosh-tosh... Uvirkelig...

I går, julaften. Ikke helt som julaften skal være... Våknet opp mutters alene, ingen Askepott, ingen julestrømpe, ingen juletrær med masse gaver under. Stusselig... Fikk litt julestemning da jeg lagde kakao og åpnet gavene mine med julemusikk i bakgrunnen, men det gikk fort over... Resten av ettermiddagen gikk med til å momse sjokolade og se på film.

På kvelden gikk alle de besteste jentevennene ut og spiste yakiniku - grillet kjøtt. Yum! Dyrt, men så er det selveste julaften. Og igjen, YUM! Smakte så godt med skikkelig kjøtt etter all ferdigmaten. På veien hjem tuslet vi innom nærmeste konbini, der vi tok bilde sammen med den oppblåste julenissen. Til to gutters store begeistring. Så viste deg seg at disse to var venner av Høye Kvisemannen, som OGSÅ var på handletur. Hårmannvenn, heihei!

Hjemme igjen åpnet vi gaver hos Cecilie. Jeg fikk søte Hårmanninspirerte gaver: hamsterklistremerker, og Yongs hjemmelagde mobilbling i form av en Hårmanntegning. Den er dritsøt! Fikk også sjokolade, kopp og mer mobilbling (bl.a.). Vi drakk littebitt, og tuslet bort på karaoken. Der vi moret oss med å synge julesanger, utrolig falske versjoner av pene Johnny's sanger... Drinkene var usedvanlig utvannet i går. Dumme karaoke.

Alt i alt, jeg overlevde julaften! Men, neste år (jeg vil fortsatt tilbake neste høst) skal jeg HJEM i julen. Norsk julaften slår ALT.

Så, fortsatt God Jul, takk for alle gaver, og kos dere resten av ferien!
メリークリスマス！　

JIU Light Festival og andre tidbits.

2008-12-19T14:15:00.002+01:00

La oss gjøre som de alltid gjør på film: de dårlige nyhetene først. 'Dårlige nyheter' referer først og fremst til japanernes forvridde bilde av en ferie er. Det har seg nemlig slik at vi i løpet av de to siste dagene har fått tonnevis med ting å gjøre...

1. Førsteutkastet til vårt store fremføringsprosjekt skal leveres i dag. Vi har hatt en uke på oss, men ettersom læreren samlet inn planen der vi hadde satt opp alt vi skulle skrive om har jeg vært helt lost til vi fikk den igjen i går. Snakk om å få god forbredelsestid. I dag har vi hatt en usedvanlig lang dag, med fire skoletimer, julefest og Light Festival, så prosjektjobbetiden starter NÅ. Yaaay... I morgen må jeg også tidlig opp for å dra på utflukt til Awa-Kamogawa (hvilket jeg gleder meg til, til tross for den dårlige timingen).

2. Rengolæreren synes det var meget passende å gi oss beskjed I DAG om at 'til mandag må dere skrive en tale'. På to sider. Til MANDAG.

3. Andreutkastet til prosjektet skal leveres 27. desember. So much for juleferie liksom... Jeg har aldri følt så intenst hat mot noe før. I dag var jeg to sekunder unna å brenne ned hele skolen.

Så, julefesten. Vi burde visst hva som ventet oss, etter den begredelig velkomstfesten var vi jo fullt klar over hva Josai legger i begrepet fest. Vi ble servert litt mat, og så kastet inn i den slemmeste gaveutdelingen ever. Inndelt i grupper samlet vi oss rundt bord der alles gaver lå spredt. Vi trakk en lapp med et nummer, og etter de nummerene fikk vi plukke ut den gaven vi ville ha. Sistemann (meg) har ikke noe valg... Sikkert for å gjøre noe med det kom muligheten 'hvis du ikke liker gaven du har fått, bytt den ut. Den du vil bytte med MÅ bytte med deg.' Makan. Stakkars de som hadde kjøpt gaven man bytter bort!

Light Festival var gøy, mørk og KALD. Biiiitende kald. Jeg kom overraskende fort over det faktum at det ikke var noen Hårmenn der, men kulden... Igjen fikk vi se Togmannens suspekte klubb trave rundt i kostymene sine, denne gangen med mer glitter. Vi ble også gledelig overrasket da det viste seg at to heitinger vi hadde sett på toget i går viste seg å være med i ett av bandene som skulle spille. YuuuUMH!

Nå må det jobbes, pakkes og dusjes. Sove vet jeg ikke om jeg får gjort... >< Sukk.

Vaner, vaner, vaner...

2008-12-14T14:23:00.003+01:00

Til tross for at det er en stund siden det ble blogget sist har jeg ikke akkurat flust med godbiter til dere. Det skjer seriøst ingenting for tiden. Jeg står opp og går til stasjonen - der vi ser etter våre respektive menn. Togmannen dukker aldri opp lenger, og Hårmannen er uforutsigbar, så vi morer oss med å se på P-mannen (Piercingmannen), som til tross for sitt bittelille hode er fryktelig søt. Og han har piercet leppe, hvilket alltid er et pluss.

På skolen skjer det heller intet spennende. Hårmannen har to uker på rad manglet i torsdagslunsjen, en utvikling jeg ikke synes noe om. Jeg liker vaner. Timene er fortsatt meh, jeg er fortsatt alltid trøtt, visse mennesker irriterer fortsatt vettet av meg osv. Blablabla.

På fredag hadde vi et totalt bortkastet kurs i trafikksikkerhet. Vi ble prakket inn i et AV-rom (jeg tenkte 'omg, Hårmann-klasserom') og fortalt om alle farene ved å danse rundt i veier o.l. Jada. Dette var nytt for meg. Selv om alle koreanerne er dumme som brød og ikke skjønner at de ikke kan sykle som fyllekjørere betyr ikke det at alle er retards. Sukk. Jeg moret meg med å sende klagemeldinger til min Mixi-venn (Mixi er japans versjon av Facebook).

På lørdag spanderte vi på oss ukens andre karaokebesøk, i anledning Ingers bursdag. Var like gøy som alltid, og resulterte igjen i at jeg sov bort halve søndagen. Og våknet med hodevondten fra helvete. Mer klaging til Mixi-venn. Japanere reagerer forresten noe helt ekstremt på at man har vondt noe sted. Da jeg sa jeg hadde vondt i hodet skrev Mixi-venn tilbake 'Waaah, går det bra med deg?!? Seriøst, jeg blir bekymret!!'. Da jeg en gang i timen sa til læreren at jeg hadde vondt i hodet brukte han lang tid på å forsikre seg om at det gikk bra, og om jeg trengte å dra på sykehuset (hello...). Det er bare her man rusher til sykehuset med en brukket negl... Seriøst. Hypokondere hele gjengen.

Aaanyways. Etter å endelig mannet opp energi til å gå og kjøpe vann endte jeg og Cecilie opp med å vandre fra konbini til konbini i jakt på de beste host-bladene. Jeg hamstret kjærligheter til morgendagens store prosjekt Led Oppmerksomheten Til Munnen. Hoho. I morgen er også forsøk 9998487792 på å hilse og smile. Jeg skal klare et lite nikk. Skal.

Det har blitt på tide å dusje nu, så jeg sier toodles for now. Kommentarer gir fortsatt stjerne i boka!

2008-12-07T12:11:00.006+01:00

Sankyuu er herved overstått, og igjen sitter den trøtteste Katinkaen noensinne. Kanskje sett bortifra hun som vandret rundt dagen vi kom.

Det er søndag i dag. Søndager er til for å sløve. Ikke for å ta eksamner. Det har ikke japanerne skjønt... Så i dag var det bare å finne seg i å dra seg ut av sengen kvart over seks (!!), gjøre sitt beste for å se levende ut, for så å tusle til toget. I iiiiisende kulde. Desemberværet har endelig kommet.

Etter toging, toging og atter toging kom vi vel frem til universitetet prøvelokalet var i. Vel frem kom også tusenvis av andre utlendinger, så litt fullt, det var det. Fortsatt kaldt. Vi fant rommet vårt, satt oss ned og ventet. Lenge. Etter lang introduskjon om regler og sånne uviktige saker (som de gjentok før HVER av de tre delene av eksamen, sheesh. We get it!) og meget nøysommelig utdeling av oppgaver var det bare å kjøre på. Først kanji og gloser. Gikk lett. Så lytting. Gikk lett. Siden grammatikk og lesing. Gikk ikke fullt så lett, men tror ikke jeg står i fare for å stryke.

Kos dere med bilder fra turen til toget etter prøven. Woot, hus og slitne mennesker!

Jeg er klar for å sove i flere uker, men verden vil ikke ha det sånn. På tirsdag er det ny oppsummeringsprøve, hør mitt gledesrop!

Dagens adventskalendergave var Freia Melkesjokolade. Herregud så godt!

2008-12-02T15:57:00.003+01:00

I går fikk jeg overraskelsesbesøk fra skolen, og vips (strengt tatt gikk det ikke sååå fort) var gass og varmtvann fikset. Mmmm, varme dusjer, jeg har savnet dere!

I timen fikk vi utdelt brev fra barneskolen vi besøkte, jeg fikk fem stykker, yay! (Tonje slo meg med ett, men hun fikk ikke tegninger på sine så det snakker vi ikke om.) Jeg fikk streng beskjed fra noen av dem om å rope hvis jeg så dem igjen, men... Er redd for at jeg ikke kjenner dere igjen småfrøkner... Uansett, det var helt uventet, og man ble nesten helt rørt. . .

Også, i dag våget jeg meg inn på postkontoret for å plukke opp den merkelige pakken hjemmefra. Etter litt henging i hjørner og konsultering med postdamer fikk jeg utlevert en klumpete sak. Vel hjemme oppdaget jeg til min store overraskelse at det var den gode gamle adventskalenderen hjemmefra. AAAAW! TUSEN TAKK! Julestemning, here I come! Og det var brunost! Ah, jeg gleder meg til frokost i morgen! Jeg har savnet deg så inderlig, kjære rare osten! Og den søte bamsen for dag to heter nå Alfred og bor på mobilen min. ^^

Skal legge meg i godt humør nå. I morgen er det onsdag, hvilket pleier å bety god sightseeingdag. Yay! Yay-yay-yay! Hyper, jeg, neida! Hihoo!

Trivielle problemer

2008-11-30T12:29:00.002+01:00

For dere som går rundt og tenker 'Hm, jeg lurer på hvordan det er å dusje i iskaldt vann'... Her er svaret dere venter på: VONDT.

Yessda. Jeg har vært så heldig å miste varmtvannet - OG gassen. Aner ikke hvorfor eller hvordan, men borte er det. Mangelen på gass er greit nok, jeg kan spise mikromat, men mangelen på varmtvann... Den svir. Bokstavelig talt. Etter å ha utsatt dusjing så lenge som mulig måtte jeg i dag bite tennene sammen og hoppe i det. Auauauau. Kaldt er liksom ikke beskrivende nok... Prikken over i'en er selvfølgelig å måtte vaske det tonnet med hår jeg har... Beklager håret mitt, ingen balsam på deg i dag. Fingrene mine overlevde ikke mer.

Takk og lov for air-condition med varmefunksjon. 32 grader, masse klær og en tykk dyne hjelper litt etter isbadet. Fjoh.

Isje, dette betyr at jeg i morgen må prøve å kommunisere med Josaimennesker... Curses, curses.

Litt hyppige innlegg for tiden...

2008-11-22T05:38:00.004+01:00

Er ikke så fryktlig lenge siden jeg blogget sist, men jeg kjeder meg på denne lørdagsmorgenen. Derfor har jeg moret meg med å søke opp Togane på diverse kart, og slik ble dette født:

Kart over Josais område! Med viktige steder markert. Hadde jeg tatt helt av ville hele bildet vært fylt meg piler og dotter som markerer steder folk er observert, men jeg skal spare øynene deres. Vet ikke heeelt hvor synlig alt er, men dere får pusse brillene/stikke nesa inntil skjermen og gjøre deres beste.

Fra nå av skal jeg bli flinkere til å laste opp bilder av hvordan området her ser ut. Må bare huske å ta bilder >.< Ett skritt av gangen...

Fra livet mitt er det ikke mye nytt å fortelle. Jeg fikk tilbake Stor Prøve Nr.2, og det gikk greit (slo alle venner, yay). Fikk tilbake en øvingsprøve i San-Kyuu (er ikke sikker på stavemåten her altså...), det gikk ikke fullt så bra. Strøk temmelig heftig på Lytteprøven, men etter forsikring fra Mario om at det er den sammenlagte scoren som teller fant jeg ut at jeg var trygg. Fjoh. Må bare pugge gloser som en gal neste uke....

Ellers... Folk flest er vel klar over at mange jenter på ett sted over lengre tid ikke er oppskriften på suksess. Det har vi merket. Uten å gå i dybden kan jeg bare si at jeg er sliten av av visse personer (flertall, og de er helt klar over hvem de er) ikke akkurat er verdens besteste bestevenner for tiden. Ah. Bare hold meg utenfor...

Jeg trenger frokost... Bai bai!

2008-11-17T11:13:00.004+01:00

Liten oppdatering med flere bilder av persongalleriet. Lille-Simba til venstre, Simba til høyre.

I dag lunsjet jeg med Pinky - eller Yui som hun egentlig heter -, samtalepartner nr. 2. Hun og vennene hennes var overraskende hyggelige, og litt mer pratsomme enn godeste Take (sorry gutt... Du er søt og alt det der, men akk så vanskelig å kommunisere med). Tok litt tid før noen kom på hva vi skulle snakke om, men etterhvert gikk det glatt. Yay! Jeg er ikke helt retard! En av venninnene var tydeligvis glad i fotballgutter, så vi brukte noen minutter på å bare si 'サッカーやってる男カッコイイね！' (Gutter som spiller fotball er heite/kule/somethingsomething). Haha! Aaah, jeg elsker å komme i kontakt med folk gjennom fotball!

Ikke uventet ble det noen misforståelser. På spørsmålet om jeg hadde kjæreste svarte jeg nei, og det naturlige for alle japanere er tydeligvis å følge opp med spørsmålet om man har en 好きな人 - en man liker. Det var barneskolebesøket all over again. Denne gangen var jeg sniky nok til å svare 'Kaaaanskje', og da hoppet de på meg med en gang. Jeg siktet selvfølgelig til han-dere-vet, men de antok med en gang at det var en hjemme i Norge, og at han spiller fotball. Så jeg fikk masse spørsmål om det var ensomt her uten han, er han en del av de som kom til Japan, pluss en del sukking og 'いいなあ。。。' (hvordan skal man oversette det... Blir noe sånt som 'aaah, er det ikke bra' eller noe). Jaja, jeg gadd ikke rette på dem. :P Har foresten mistanke om at betydningen av 好きな人 er litt mer alvorlig enn det vi legger i 'en jeg liker' hjemme...

Også! Da jeg i et øyeblikk tittet ut av kantinen ble jeg møtt av et meget underfundig syn. Følte meg som om jeg var en del av en 'finn fem feil'-oppgave. For der, midt ute på plassen, kom plutselig PG gående. PG bor i Osaka. PG går ikke på Josai. PG er tydeligvis på besøk. Hyggelig overraskelse indeed. I morgen er det Mission: Pek ut alle i persongalleriet. Haha!

Oooog, Hårmannen er ikke død. Woot! Han så snasen ut i ruter i dag (det tilsammen hele minuttet jeg så han). Så da krysser vi alle fingrene for at denne uken ikke blir like sightingløs som forrige.

That's all for today! Jeg forventer kommentarer!
またね～！ちゅっ♥

En japansk 小学校

2008-11-13T11:04:00.002+01:00

Etter å ha møtt opp på skolen til vanlig tid, tatt vår daglige prøve og stirret tomt ut i luften i fem minutter fikk vi slippe tidlig ut og trasket avgårde til biblioteket for å møte resten av følget som skulle besøke Toganes barneskole. Det viste seg at halvparten av nordmennene som hadde meldt seg på ditchet hele greia, så vi var seks stykker som trappet opp foran en lettere skuffet Hara-sensei.

Etter å ha toget tilbake til Togane (der vi bor, så var egentlig temmelig irriterende å måtte være på skolen den ene halvtimen vi rakk...), og tuslet gjennom duskregnet til rett bak Sunpia poppet skolen opp fra intet. Førsteinntrykk? Opppussingsobjekt av dimensjoner. Det var en meget sliten og grå bygning som møtte oss. Tror vi har blitt bortskjemt på fiks arkitektur på Josai, resten av skolene i området er langt fra samme standar. Til skolens forsvar, de hadde en veldig fin hage... Krøllebusker og bølgetrær og... noe som lignet på gravsteiner, men som mest sannsynlig er minneduppeditter over investorer og sånt. De er visstnok glad i sånne her.

Med en gang vi satte føttene innenfor portene følte jeg meg som om vi hadde vandret rett inn i et skoledrama. Gledet meg litt, til tross for frykten for den forhatte self-introductionen vi måtte gjøre. Vi hadde fårr beskjed om at vi ville måtte gjøre dette dagen før, så mens de andre utvekslingstudentene hadde forbredt bilder og lange taler, prøvde vi desperat å komme på andre ting enn at 'Norge er kaldt og ligger i nord'.

Vi gruet oss ikke mindre da det viste seg at vi måtte deles opp i grupper. Mange barn og få utvekslingstudenter. Auda. Tonje og jeg tok en seiersdans da vi fikk utdelt samme nummer, men lykken var kortvarig. Fordi så mange ikke møtte opp ble Tonje flyttet til en annen gruppe... Som endte opp med å bare være henne. Jeg var etterlatt alene. Klassekamerater, dere kan brenne litt.

Vi ble vist om på skolen, noe som mest involverte at vi sto bakerst i et klasserom og smilte sjenert til alle de supersøte førsteklassingene. De lagde leirefigurer, noen mer gjenkjennelige enn andre...

Etter å ha blitt geliedet inn i den iskalde gymsalen ble vi plassert på stoler og bedt om å reise oss etter tur for å si navnet vårt. Barna klappet entusiastisk etter hver person, helt til vi kom til stakkars Hans, som måtte sette seg ned uten ett eneste klapp. Merkelig. Uansett, barna var skolens fjerdeklassinger, og hadde forbredt seg lenge til besøket vårt. De fremførte en finfin sang for oss, holdt små taler (gutten som var ledersnakkemann var sinnsykt søt der han sto og så ut som om han ikke helt visste hvor han skulle gjøre av seg foran alle disse skumle fremmede).

Så måtte vi gå i gruppene våre. Kaos brøt ut da barna prøvde å finne de av oss de hadde ansvaret for, det ble mye mysing ned på navnelappene våre og hvisking med hverandre. Til slutt ble jeg leid vekk av to små jenter, til lekestasjonen deres helt bakerst i salen. De presenterte seg på engelsk, så var det min tur. 'Jeg heter Katinka, heihei. Kommer fra Norge, det er dritkaldt, tror faktisk det har snødd der allerede'. Barna: 'Heeeeeeeee?!?! Du tuller! KULT!'. Fantastisk hvor store øynene deres kunne bli.

Så skulle vi spille spill! Først ut var noe jeg ikke husker navnet på >< Det henger en stor trekule i en snor, festet til en korsformet tredings hvor alle endene er formet som små skåler. Du holder i den store greia, vipper på hånden så kulen spretter opp, og prøver å få den til å ligge stille i en av skålene. Barna viste, jeg skulle prøve, og har du sett! Nailet det på første forsøk! Mer 'Eeeeeeh!?! KULT!' fra jentene. Etter litt bomming fant de ut av vi skulle ha en turnering. Hvir jeg kunne slå alle fem skulle jeg få en 'special price'. Yaaaaay! Jeg satte ut med friskt mot. Og slo en etter en. Klapp på skulderen til meg. Ble presentert noen sinnsyke origamifigurer som en av jentene hadde laget. En pose, og en medalje formet som en fisk. Aaaaw, så hyggelig!

Så skulle vi rullere, og jeg ble vist videre til et bord der de overfalt meg med et tørkle. Jeg fikk bind for øynene og beskjed om å gjøre som de fortalte meg. På bordet lå det et ark med en tegning av et ansikt, og det var meningen at jeg med hjelp av barnas instuksjoner skulle plassere øyne, nese osv på riktig plass. Hold på å fnise meg i hjel når de etterhvert sto og ropte 'Refto!' Refto! Iiiiiiyaaaaa, raito, raito! OK! OK!'. Entusiaster!

Etter å ha klart å lage et godkjent ansikt (stakkaren fikk det ene øret nede på haken, men...) skulle de lære meg origami. Jeg feilet totalt på å lage et papirfly som ville holde seg i luften, men slange, DET fikk jeg til! Barna komplimenterte og komplimenterte. Høflige allerede fra de såvidt kan gå de her (Amelia, de er like gamle som deg, du har mye å lære).

På vei ut fikk vi nye gaver, kurver laget av oppsamlede melkekartonger. Vi ble fortalt 'de har spart på kartongene sine lenge, så sett pris på dette', haha! De var fine, og det fulgte med et kort med en kanji - min står det 'håp' på - og en liten origamisvale. Ble nesten rørt av alt de hadde gjort for oss.

Merker at dette blir et veldig langt innlegg, men dere får bare overleve.

Til lunsjen ble vi servert kylling-curry. Vi spiste med de første gruppene vi var i, og mine fem jenter var meget interesert i å finne ut om japansk curry var den beste jeg hadde smakt, om jeg liker det, hva annet jeg liker, hvor har jeg reist, hva er verdens største land (på dette tidspunktet bråstoppet hjernen min. Jeg mener, hva i... Så random ><), liker jeg Japan, har jeg en jeg liker (jeg løy og sa nei, de fniste og stakk hodene sammen og mumlet noe om en eller annen Yusuke. Eh. Hvorfor ser dere sånn på meg små barn?), hva heter erter på engelsk, liker jeg erter, var i dag morsom... Pluss masse jeg ikke helt fikk med meg men nikket med. Seriøøøøøst, de snakker fort! Ble litt glad i gjengen, og det var trist å forlate dem.

Da vi skulle gå dukket det opp en gjeng utenfor døren, og de sto der og sang mens vi fumlet med skoene våre. Min lille Yurieko (tror jeg...) vinket meget entusiastisk da jeg gikk ut, og grep tak i hånden min og ristet kraftig. Så søøøøøt! Hun og venninnen hennes var de to som snakket som fosser. Ah, jeg likte de to.

Alt i alt, en meget velykket dag. Japanske barn er ikke like skumle som jeg hadde forestilt meg, ikke i det hele tatt. Nesten fristet til å pakke Yurieko ned i kofferten min og ta henne med meg hjem, men tror ikke moren hennes ville satt stor pris på det...

Kablen til telefonen min vil ikke samarbeide, men med en gang den vil være snill skal jeg oppdatere med litt bilder. Glemte å ta bilder inne på skolen, så ikke forvent for mye...

Til slutt (fordi jeg ikke klarer å blogge uten å nevne dette), i dag markerer én uke uten å ha sett Hårmannen. Sukk. Er han syk? Har han droppet ut av skolen? Er han død? Gjemmer han seg? Toget til skoeln og lunsjen er ikke like gøy lenger...

Nå må jeg tvinge fram litt motivasjon til å dykke ned i alle glosene til oppsumeringsprøven i morgen. Argh, jeg hater prøver.

2008-11-12T13:49:00.003+01:00

I dag besøkte vi den lokale barneskolen, noe jeg hadde gruet meg til lenge. Barn kan være grusomt slemme... Kommer ikke til å legge ut som dette nå, for hjernen min er helt utmattet etter å ha jobbet med 3分スピーチ (3 min. tale) om Titanic. Ikke det letteste i verden...

Uansett, ville bare informere om at historien om de søte, små barna kommer i morgen. Så bare vent! Hadde skrevet i dag, men har problemer med å formulere setninger som ikke involverer isfjell og store båter. Så det så. I mellomtiden kan dere kose dere med ett av de nå ganske mange Purikura-bildene mine. Purikura er superpopulært her, man går inn i en fotoboks, velger bakgrunner, tar bilder med fancy poseringer, tusler ut, pynter og stæsjer som man vil, og voila! Ut kommer skrikende (og ofte meget, meget rotete og rosa) bilder av deg og dine medfotoobjekter. It's super fun!

Fra venstre, Cecilie, Tonje, meg og Yong.

'till tomorrow, バイバイ！
Glad i dere ^^

2008-11-08T06:12:00.002+01:00

Advarsel: et innlegg med mangler på solskinn og enhjørninger.

Kort oppdatering om dagene siden forrige innlegg:
Onsdag: Første dag tilbake på skolen etter vår superlange helg fikk meg til å innse hvor mye ting går på autopilot her borte. Helgen var så annerledes i forhold til de andre at jeg hadde det morsommere enn på lenge (ikke det at jeg ikke har det gøy ellers, skal en del til før jeg kjeder meg til døde) at jeg nesten hadde glemt hvor ensformig skoledagene er. Det høres sikkert litt verre ut enn det faktisk er, men...

Uansett, i lunsjen fikk jeg en hyggelig overaskelse i form av en viss frisert kar som satt mutters alene i hele fritimen. Hårmann, jeg setter pris på at du ser snasen ut selv når du tydeligvis kjeder livet av deg.

Torsdag: Ting gikk på autopilot igjen, men vi kom da gjennom dagen. Tonje så ikke snurten av Togmannen hele dagen, desverre for oss rundt henne. Grumpy Tonje slo seg sammen med Emosjonelle Tonje og utgjorde sammen et uslåelig team av slitsomhet. Nå vet jeg litt hvordan det føles å gå rundt og vente uten at ting går som det skal *host*dengrusommefredagenmin*host* så skal ikke hate henne av den grunn.

Fredag: Har nå lært meg at det ikke er noe poeng i å speide etter Hårmann på fredager, for på denne dagen forsvinner han tydeligvis fra jordens overflate. Moret meg heller med å betrakte Tonjes heller psykotiske reasksjon på at Togmannen befant seg i kantina, og siden stusse på nevnte manns egne speidetendenser. At han er fascinert av noen av oss er temmelig tydelig. Etter alt vårt arbeid med å prøve å skjule at vi faktisk ser på folk er det nesten litt irriterende å se på at de som ser på oss ikke gjør mye for å være diskré.

For min del var det ikke noe å klage på denne dagen, helt til jeg kom hjem og pappa tok kontakt. Da kom de ikke fullt så hyggelige nyhetene. Sokrates er død, farfar har hatt slag. Sistnevnte var tydeligvis ikke fullt så dramatisk som det hørtes ut som, men. Det ble dobbel dose med elendighet, og resulterte i en meget redusert Katinka resten av kvelden. Tanken på å komme hjem uten å bli møtt av en gal, hvit liten klump er ikke så morsom. Og å høre familimedlemmers gråtkvalte stemmer over telefon er rett og slett grusomt.

Vi gikk ut og spiste middag i forsøk nummer en på å muntre opp Katinka. Det funket fint, sammen med andre mennesker blir jeg ikke like sappy. Da jeg kom hjem igjen kom desverre all elendigheten tilbake, og ble liggende og stirre på taket i noen timer før Tonje og Cecilie merket Katinkaen de snakket med over MSN ikke var helt som hun skulle. Forsøk nummer to ble da iverksatt. Vi gikk tur i mørket. Gjennom en park der vi stoppet for å leke oss på apparater som hadde blitt bannlyst i Norge, møtte en meget full jente, tok en tur innom spøkelsesbyen 'Togane Shopping Town' - for øvring verdens mest misvisende navn - for vi slo rot på en parkeringsplass like ved leilighetene. Der ble vi sittende i noen timer, mens vi luftet frustrajonene våre. Det hjalp i det minste på humøret.

Senere i dag var planen at jeg og Tonje skulle lete mer etter hylleting til skapene våre. Jeg har lyst til å myrde kofferten min, bombesikker på at det er dens skyld at alt er så bajs for øyeblikket. Også blir lett litt lett rotete å ikke ha noe annet sted å gjøre av klærne mine...

Hvis bare Tonje kunne gitt lyd fra seg... Jeg hater å vente.

2008-11-04T10:09:00.005+01:00

Festival dag tre var temmelig lik festivaldager en og to, med unntak av et par ting.

1) Hårmannen toget med oss til skolen, uventet, ikke noe jeg klager på. Var også gode tegn på at karen ikke unngår oss.
2) Det var isende kaldt hele dagen. Selv de tre sekundene med sol klarte ikke å påvirke kroppstempraturen min.
3) Mangel på filmende Hårmann utover dagen. Faktisk forsvant han nesten med en gang vi kom inn på området. Merket fort hvordan ting ble kjedeligere uten å kunne se etter lysende blå jakker.
4) Mr. Sparkles dukket opp. Vi elsker Mr. Sparkles.
5) Lille-Simba & Co gjør seg definitivt til foran oss. I dag var de der tidlig til en forandring, så underholdning for oss. Fikk bl.a annet se synkron sprading opp trapper. De guttene, de guttene...
6) Lille Onde Alven (fra nå av bare Alven. Jeg har mistanker om at han slettes ikke er ond) i tysk gjeterdamekostyme. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: den klubben er heller tvilsom.

Hm. Vi gjorde egentlig ikke noe nytt i går før helt på slutten, da det store avsluttningsshowet skulle være. Var litt utdelinger av diplomer og premier (som jeg ikke skjønte noe av, folk jublet og hoiet, men for hva...?), litt prat, litt sipping fra snakkemennene og damene i kjeledresser. Vi avsluttet med å se på en liten film om festivalen. 'AHA!' tenkte jeg, 'så det er DET Hårmannen har drevet med!'. Var fryktelig koselig, for første gang følte jeg litt samhold med resten av folket. Til tross for at vi ble filmet gjentatte ganger, dukket vi ikke opp på storskjermen. Synd. Kanskje vi ble bedømt som for stygge til å blåses opp på veggen? Var egentlig en defintiv mangel på utvekslingsstudenter i fimen når jeg tenker etter...

Helt, helt, heeeelt på slutten skulle de ha alle opp på scenen for å danse. Eh. Nei. Vi så på litt. Var interessant å se Tonjes elskede Togmann hoppe rundt i Kina-kostymet som ligner på en pysj. Dansing er helt klart ikke hans greie. Maaaaalplaseeeeert. Alven derimot gled rett inn. Sjokk.

Vi toget hjem i åttetiden, kalde og triste over at festivalitetene var over. Jeg vil gjøre det en gang til! Hver helg!

Hara-sensei kom på et tidspunkt bort til oss for å informere om at det skulle være helsesjekk i dag. Hva skjer med elendig kommunikasjon fra denne skolen!?! Noen av oss hadde allerede planer for det vi hadde fått beskjed om var en fridag... Ikke jeg, men jeg ville sove. Sukk.

Uansett. Det gikk relativt smertefritt. Fikk en smule panikk da vi skulle bli festet til en sugekopplignende sak og legedamen bare dro gensere og BH av. Ingen advarsel. Ekkelt. Tror jeg hadde litt problemer med å holde meg rolig, for fikk gjentatte ganger beskjed om å slappe av mer... Prøv du da damen! Følte meg som en lab-rotte! Ikke lett og ligge og tenke på sol og hundevalper med en halv blekksprut festet på brystet!

Nå skal det finnes ut om vi har prøve i morgen, eventuelt lese til den, og sove. Jeg er sinnsykt trøtt for tiden, og holder på å ta livet av Tonje med Fnise-Katinka som dukker opp titt og ofte. Desverre virker det også som om air-conditionen min har gått inn for å pine meg til døde, det er unormalt kaldt på rommet, selv om den står på 32 grader. Sukk. Skal alt være så umulig her?

Vil ikke tilbake til normal hverdag...

PS: Klikk linken til JUI Festival til venstre. Der er det flere bilder enn det jeg klarte å ta! Til dere som er like mentalt utviklet som pappa: den store tykke linken 'PHOTO' leder til bilder. Siden er det bare å trykke på hvilken som helst av rableriene i margen. Se? Ikke så vanskelig. Resten av siden trenger dere ikke bry dere om.

PSS: Jeg savner kommentarer. Gi lyd fra dere, ellers sender jeg Pepperkakemannen og Brunemannen på dere! HØRER DERE?

JIU-festival dag 1 og 2

2008-11-02T11:58:00.007+01:00

La det være sagt: jeg elsker skolefestivaler. Er nesten verdt å dra tilbake hit neste år kun for å kunne dra på en til.

Til nå har vi rukket å oppleve:

♥ Trappe opp alt for tidlig i den tro at vi skulle dele ut flyers, bare for å finne ut at de ikke er godkjente og ikke kan deles ut. Dette førte til mye dødtid før selve arrangementet startet, så Tonje og jeg gjemte oss så godt vi kunne. Det dukket etterhvert opp to gutter som hang rundt oss lenge, før de forsvant. Var de borte? Nei. De tittet fram bak et hjørne, vi mistenkte de mannet seg opp til å snakke med oss, men fordi vi egentlig ikke orker flere 'Hello' med medfølgende løping og latter gikk vi vår vei. Ble vi kvitt dem? Nei. En av dem dukket opp bak oss på vei til do, utenfor do, og senere ved siden av oss mens vi så på diverse show. Temmelig åpenlyst at han hang rundt oss, men hvis han vil snakke, bare snakk! Det er bare ekkelt når du stiller deg rett ved siden av meg, så går bort, kommer tilbake, går igjen... Mannen, litt mot er ikke å forakte!

♥ Se Togmannen (og resten av den merkverdige klubben hans) prance rundt i flashy kostymer. Skal sies at han slapp billig unna, noen av antrekkene var sjokkerende skrikende og rosa. Alikevel, hans interesser puzzles me. Vi har sett showet hans to ganger nå (den beste stirretiden Tonje har), og i dag meldte jeg meg frivillig til å knipse litt bilder av dem. Så nå har Tonje også stalkerbilder.

♥ Blitt filmet i uendelig mengder av Hårmannen. Hvilket får den innbilske og håpefulle Katinka til å danse av glede, mens den mer rasjonelle og realistiske Katinka er klar over at, joa, han filmer alle. Velger å ta det som (nok ett) bevis på at han ikke synes jeg er totalt avstøtende. Hva den karen egentlig driver med på skolen er et av livets store mysterier... Han er den eneste eleven som løper rundt med kamera, og vi snakker ikke om feriebilder-kamera, men sånn super-filme-greie. Er noen godt voksne menn som filmer hele festivalen... Også Hårmannen. Gah, jeg vil vite hva han gjør! Jeg klager ikke i det hele tatt, for det har vist seg å være lettere å finne han (vel, i går var han overalt, i dag... not so much) enn f.eks Togmannen.

♥ Se superflinke dansemennesker opptre. To ganger. Jeg vil gifte meg med alle danseguttene. Flinke! Heite! Muskler! Fleksible! Er en danseklubb på skolen, men hadde aldri forestilt meg at de var så avanserte. KGB gå hjem og vogg liksom. Akrobatikk, breakdance, hip-hop... Tonnevis av fancy moves. Gah, jeg storkoste meg til tross for at jeg holdt på å fryse av meg alt som finnes av kroppsdeler.

♥ Øvd på vår 'irasshaimaseeeeeee'. Dette roper alle butikkmennesker i Japan. Og det skal de brenne for. Makan til irriterende lyd. However, vi skulle reklamere/huke kunder til den norske boden, og da var den ikke mye annet å gjøre enn å krype til korset og skrike av full hals. Var faktisk litt gøy. Både Togmannen og Hårmannen ruslet forbi x anntall ganger, så nå er de nok sjarmert i senk av våre flotte, nasale stemmer. Må legge til at jeg er tett i nesa for tiden, så stemmen min er ekstra sexy. Ah, perfekt.

♥ Snikfotografert (bl.a) Brunemannen og Pepperkakemannen. Kos dere:

Pepperkakemannen. Snikfotografering er ikke lett, spesielt ikke når fotoobjektene ikke vil så stille. Så dere får finne dere i at det er et elendig bilde...

Brunemannen. Eller, ryggen til Brunemannen, men dere får en idè om fargen hans.

♥ Blitt snikfotografert av den onde lille alven. Tror vi. Ganske sikre egentlig. Det har seg slik at Togmannen og Herr Alv tuslet rundt, før Togmannen gikk i forveien. Så dukket plutselig Herr Alv opp foran oss der vi satt og så på en eller annen sceneattraksjon. Like plustelig var det et kamera i hendene hans, hold sånn helt casually bak ryggen. Litt fikling med knapper, litt vendinger hit og dit - selvfølgelig mot oss - så frem med kameraet, litt titting på det antatte bildet, litt knipsing av andre ting. Så poppet Togmannen opp igjen, og alven ga han kameraet. Jaha ja, så det er HANS kamera... Minnet oss veldig om oss selv på våre 'la oss ta bilder av sikleobjekter'-eskapader. Hmmmm.

♥ Sett verdens råeste live. Bandet het Igirisujin - engelskmenn. De var ravende gale, men akk så morsomme. Kul musikk, kule antrekk, barsk frontmann. Han skal jeg også gifte meg med. Listen begynner å bli litt lang. Tror jeg glemte å ta bilde av dem desverre...

♥ Blitt bedt ut på drinker av Takoyaki-stand mennene. Som var kule nok, men vi måtte hjem. Så vi overlot snakkingen til noen andre, og det ble visst ikke noen drikketur. De husket oss i dag da, overraskende nok. Jeg liker når folk er hyggelige mer enn en gang.

♥ Blitt spandert drikke på av en gammel mann. Vi har snakket med han på super'n, og har du sett! Han dukket opp på festivalen også. Han er ikke ekkel, så gjør meg ingenting å snakke med han, men blir litt satt ut og vet ikke helt hva jeg skal gjøre når sånt skjer.

♥ Blitt sjarmert i senk av tegnespråkklubben. De har en sinnsykt oppvisning der de synger med til sanger på tegnespråk. Ah, de er så søte! Jeg vil ta dem med meg hjem!

Ellers har det vært mye vandring frem og tilbake på området, både for å sjekke ut alle bodene og for å prøve å finne ut hvor mennene våre oppholder seg. Lover å laste opp flere bilder så snart jeg får dem av Tonje.

Forresten, gå til Tonjes blogg for flere bilder av persongalleriet. Jeg er for lat til å stjele bilder av henne, og jeg kan ikke html, så ting blir bare rotete her.

2008-10-30T14:24:00.002+01:00

Blir ikke langt innlegg i dag, jeg har en episode av Maou som venter på meg. Vil bare informere om at jeg fortsatt lever. Fire dager uten nye innlegg er ganske sjeldent, men den siste uken har det ikke akkurat krydd av bloggbare temaer.

På mandag hadde vi ny stor prøve. Lesingen til den gikk temmelig dårlig, så forventet å få elendig score, men den gikk fint. Ikke supert, men fint. Fikk også 100 poeng (full pott!) på en Rengoprøve, beviset på at vill gjetting av og til fungerer.

Ellers har jeg fått en ekstra samtalepartner, en rosa jente ved navn Yui. Rosa, rosa, rosa, rosa. Øynene mine. Har litt dårlig samvittighet ovenfor Take - herr originale samtalepartner - men gutten er for sjenert for sitt eget beste. Føler jeg er den som må spørre om å møtes hele tiden, for han gir ikke lyd fra seg annet enn på stasjonen om morgenen. Da ikke mer enn en mumlet 'おはようごさいます' - god morgen - fulgt av et bittelite nikk og smil før han ser en annen retning. Sukk. Uansett, skal møte Yui på søndag.

I helgen er det nemlig skolefestival! Har alltid hatt lyst til å delta på en japansk skolefestival, så det blir gøygøygøy! Skal prøve å være flink og ta masse bilder til dere! Tonje og jeg skal bruke anledningen til å spore opp Togmannens klubb (hun har vært temmelig redusert denne uken. For lite Togmannsighting. Sånn går det når man velger seg en klubbfantast).

På grunn av festivalen har vi også ekstra lang helg. Fri helt til onsdag, yaaaay! I morgen tar vi en tur til H&M i Ginza, Tokyo, gleder meg til å se vestlige klær igjen. Leste noe om at man kanskje måtte stå i kø for å komme inn i butikken, ojda. Krysser fingre og tær.

Ellers har jeg laget skikkelig mat for første gang siden vi kom. Har til nå levd på ferdigmiddager og nudler, men i dag kjøpte jeg og Tonje kjøtt og stekte poteter til, namnamnam. Hamstret pasta og pesto også, så kaaanskje jeg kan klare å spise litt normalt etterhvert.

Har forresten hatt en meget bra Hårmannuke. Mistenker dette betyr at han forsvinner snart, siden det ikke ligner meg å ha flaks for lenge.

2008-10-26T05:17:00.003+01:00

Ny liste til dere, denne gange forklaring av hva slags fag vi har.

JAPANSK: Det 'vanlige' faget, vi har det seks timer i uken. Gjør egentlig alt mulig... Lesestrykker, samtaler, gramatikk. Også dette faget som har alle de dumme prøvene, sukk. Lærerene er Watanabe-sensei og har-ikke-fått-med-meg-hva-hun-heter-men-hun-har-store-tenner-sensei. Watanabe er den kuleste læreren vi har her, han ler med oss når vi ikke klarer å svare, tuller og stuffs. Ikke så mye press fra han liksom. Hun andre virker en smuuuule distré...

LESEFORSTÅELSE: Zzzzzzzzzzzzzz... En time i uken, vi får en tekst, leser og prøver å finne ut hva i all verden det var vi gikk gjennom nå. Greit når ting er på barneskolenivæ, men med en gang det dukker opp gloser og kanjier jeg ikke kan blir ting verre. Har gått fint til nå, er ikke et veldig vanskelig fag. Bare... Kjedelig. Synes synd på Haga-sensei, for virker ikke som om han er klar over at vi faktisk ikke tok dette faget frivillig, og dermed ikke har veldig mye interesse for det...

MUNTLIG JAPANSK (ELLER NOE I DEN DUR): Snakking! Yaaaay... Vi trenger det. :P En time i uken. Hayashi-sensei virker som om hun drikker fire flasker tran til frokost, hopper nesten rundt i timene også. Blir desverre fort skuffet og irritert, og da... Skummel! Var livredd for timene hennes i begynnelsen, men det er faktisk ikke så ille. Eneste jeg frykter er tre minutters talene... 'Fortell om hva du vil i tre minutter'. Javel ja.

ØVING TIL 3-KYUU PRØVEN: 3-kyuu prøven har ingenting med skolen å gjøre tror jeg, bare en prøve vi kan (skal) ta for å få bevis på at vi har bestått et visst nivå, blablabla. Bare terping av gloser, gramatikk, kanji... Helt greit. Omoto-sensei, eller Mario som vi kaller han, er fruity, geek av dimensjoner, og splitter pine gal. Mens vi jobber med småoppgavene våre trasker han rundt og beat-box'er teamsanger fra spill. Var gøy i begynnelsen, men nå er det temmelig irriterende. Han liker også å si 'ne' (ikkesant) etter hvert tredje ord, så minner litt om mine kjære Bærumsfjortisser. Koselig. Har faget to timer i uken.

RENGO: Faget of Doom. Seriøst. Det tok tre timer før noen i det hele tatt skjønte hva faget gikk ut på. Læreren (som jeg midlertidig har glemt hva heter, eller har fortreng det...) snakker zero engelsk, til gjengjeld snakker hun veeeeldig fort på japansk. Når hun prøver å forklare hva ting betyr blir jeg bare sittende der med åpen munn og tomme øyne. Det er så fint å ha timer der man skjønner hva man gjør ikkesant? Faget handler om å lære fast uttrykk, substantiver som hører til visse verb osv. Kort sagt, bare gloser. Masse gloser. Jeg har ikke glosehjerne. I det hele tatt.

That's it. Til info, en skoletime her er 90 minutter. Laaangt. Mandag, tirsdag og onsdag er greie dager, for da har vi bare to timer (speidetid mellom timene på mandag og onsdag, mohoho), men torsdag og fredag er tre timer i strekk. Vi har ti minutters pause mellom timene, og så lunsjen, men de to dagene er grusomme. Merker jeg begynner å bli litt sliten av skolen...

I morgen har vi ny oppsumeringsprøve. Gah. Jeg klarer ikke konsentrere meg.

Btw, i går var vi ute med senpaier (de på nivået over oss) og noen av deres japanske venner. Vi var på et japansk spise-og-drikkested. Var gøy. MEN. Da vi ventet utenfor før vi skulle hjem dukket en uventet skikkelse opp i døren. Pepperkakemannen! Han så om mulig enda brunere ut i mørket. Fant da også ut at guttene i klassen også har ledd en del av fargen hans, så han er berømt i den norske leiren. Vi moret oss lenge med å synge Pepperkakebaker-sangen fra Hakkebakkeskogen etterpå. Tror kanskje han merket av vi lo av han, ooopsi. Skylder på alkoholen.

Og til nysgjerringe lesere. Hårmannen kan sees her. Tegninger/bilder av resten av persongalleriet kan dere bare glemme så lenge. Skal se om jeg kan snikfotografere noen, men kan ikke love noe.

2008-10-22T14:38:00.003+02:00

Jeg drømte om Brunemannen i natt. Det var jo... koselig. Hadde finfin kosedrøm om ting dere ikke skal bry dere om men sikkert kan gjette dere til (fælt så ærlig jeg blir på denne bloggen... Hadde aldri fortalt dette i virkeligheten), da drømmeobjektet plutselig ble byttet ut med Brunemannen. Er tydeligvis ikke nok at jeg må se han hvert eneste friminutt på skolen, neida. Han skal hjemsøke nettene mine også. Vær så snill, la meg sove i fred! Jeg er villig til å ofre min førstefødte!

I morgen skal vi ha prøve i snakkefaget. Noe som betyr at vi må kunne 9 samtaler utenatt, i forskjellige høflighetsformer, og fra begge sider. Dear God. Heldigvis er de temmelig korte, og læreren har laget maler til og så vi slipper å tenke. Og DET er jeg flink til. Still... Mye å pugge på.

I tillegg, samtaleprøve i det vanlige faget også. Sukk. Alle disse prøvene. Er så lei.
Så lei. Kan nesten skjønne hvorfor frøken klagebitch i A-206 er så uptight. Nesten.

I dag kom jeg og Tonje fram til en skremmende konklusjon. Vi har alltid likt rankinger, og lager lister over alle vi liker, gir dem plasseringer osv... Til nå har det vært KAT-TUNs Akanishi Jin (godbiten som blunker til dere oppi der et sted) som har tronet på toppen. Dagen da han detter ned kommer aldri tenkte jeg. Tonje hadde samme tankegang (involverer en annen KAT-TUNer). However. Jin er på tredjeplass nå. Hvilket betyr at min obsession for friserte elever har gått forbi min obsession som hofterullende pretty-boys. Andreplassen har forresten Yamamoto Yusuke(spør Amelia, spøkelsesgutten fra Hana Kimi).

Jeg er litt skremt av denne utviklingen. Skylder på det faktum at Hårmannen er så mye nærmere enn et uoppnåelig idol. Heh.

Jeg er ikke gal, jeg lover. Kors på halsen og alt det der.

Kommentarer er fortsatt hyggelig. Tonje tok det drastiske steget å klage høylytt (høyskrevet?), men jeg vil være snill. Så Ingrid, Johanna, familie, fast inventar... Kommenter!

2008-10-21T10:25:00.003+02:00

Phew, I feel better. Blir ikke kvitt meg så lett.

Da jeg våknet i dag følte jeg mest for å sage av meg diverse kroppsdeler, det gjorde vondt. Kroppen min nektet å røre seg, så å komme seg opp og på skolen var uaktuelt. Dermed, borte fra første time.

På stasjonen dukket et kjent fjes (vel, en kjent frisyre, jakke og bag) opp. Gratis kake til de som klarer å gjette hvem! Ett lite plaster på såret, men følte meg fremdeles halvdød. Så sikkert sånn ut også (er godt han gikk til sin vanlige plass under trappen).

I lunsjen dukket et annet kjent fjes opp - herr Hårmannvenn med krøller og briller. Ingen Hårmann. De satte seg rett bak oss. Hårmannen dukket opp. Hårmannen satte seg rett bak meg. Og da mener jeg rett bak meg. Rygg mot rygg. Noen *host* var litt nervøse og visste ikke helt hvor de skulle gjøre av seg selv. Ble en ukomfortabel lunsj. Følte meg fremdeles som noe som ikke burde få leve. Mistenker det var litt feber involvert. Bra han satt bak meg.

Etter skolen dro vi på 百円ショップ - 100 Yen Shop - der alt koster 105 Yen. Misvisende navn. Anyway, jeg rasket med meg neglepynt (jeg har falt pladask for løsnegler og bling her... I didn't see that coming...) og tegnestæsj. Får se om jeg får pustet liv i gamle tegnekunskaper.

Føler meg ikke død lenger. Er glad. I morgen er jeg forhåpentligvis tilbake i normal form.

2008-10-20T14:14:00.002+02:00

Føler meg som møkk. Ngh.

Har vært trøtt i hele dag, fikk ikke sove i går.
Kom hjem, spiste, kollapset nesten på sengen.
Så på noen episoder av Taiyou to Umi no Kyoushitsu (til info: Yamamoto Yusuke er fortsatt nombar. Har ikke glemt mine gamle sikleobjekter). Merket plutselig at halsen min kjennes hoven. Det gjør vondt.
Nesen min er tett. Skylder på for heftig bruk av aircondition.
Ble kvalm. Kastet opp.
Har vondt over alt.

Jeg vil ikke bli syyyyyk! La oss håpe det bare er søvnmangelen som tærer på meg. Krysser fingrene.

Hvis jeg blir syk skylder jeg på deg Cecilie! Curses!

Ingen Hårmann i dag. Uforutsigbar for tiden den karen.

Kommenter folk. Kommenter!

2008-10-17T16:32:00.004+02:00

For en dag...

Skolen gikk greit, de kjedelige timene var kjedelige som alltid, gloseprøven gikk bra for første gang på en stund (jeg har ikke glosehjerne i det hele tatt. Grammatikk og kanji er my strong points). Lunsjen var kjedelig - ingenting å se på, men det var jeg forbredt på så ingen stor nedtur denne gangen - timene etterpå var greie. Brunemannen dukket opp igjen (seriøst, den mannen har aldri time...). Håper ikke Hårmannen/Togmannen/Playboy synes det er like ukomfortabelt med oppmerksomheten som det vi gjør... Det hadde vært litt ille. Virker eeegentlig ikke sånn.

Heldigvis for meg poppet Hårmannen opp - totaaaalt uventet - en liten stund før vi skulle ta toget. Da vet jeg at han lever på fredager også, hvilket er bra. Han spilte basket. Herved lagt til i mitt mentale leksikon.

Togmann-update: I går kom han gående med bærende på boden sin, så oss - virket i det minste som det var det som var den utløsende faktoren -, gjorde et rart rykk med hodet, tok et skritt, misten sandalen sin, lo. Cecilie og jeg zoomet inn på foten hans, og våre synkroniserte hjerner la merke til... Sokker og sandaler! FY! Skal sies at det er et ganske vanlig syn her dessverre, men det gjør det ikke mindre stygt. Og Togmannen som ellers er så velkledd.

I dag fikk vi også en ikke fullt så hyggelig opplevelse. Hayashi og Hara-sensei tok turen innom på kvelden for å snakke alvorlig med oss om diverse klager vi har fått. Det har seg sånn at det samles folk utenfor leilighetene, ingenting galt i det har alle tenkt. I starten ble visse mennesker temmelig høylytte, og vi fikk klager fra noen av det japanske beboerne. Fullt forsåelig, og folk skjerpet seg. However! Ny klage! Denne gansken fra en visstnok snerpete og sensitiv jente som ikke takler at det sitter mennesker ute i grupper. Heh?! Skal vi ikke få lov til å være sosiale? Selv uten bråk? Jeg kan skjønne at det skal være stille på kvelden, men at vi ikke skal få sitte sammen på dagtid heller er helt sinnsykt. Det er grenser for hvor mange det er plass til inne i leilighetene liksom... Hun mener vi er 'truende' eller noe, men jenta er seriøst ikke helt god. Guttene (som bor nede, og som oftest sitter ute) sier de har prøvd å hilse på henne, men hun bare gjemmer ansiktet og løper inn i leiligheten. Hello... Vi er ikke mordere... Vi biter ikke...

Så nå er vi på en slags prøvetid. Lærerne er morsomme, vi har dem på vår side. De presiserte at hun var oversensitiv, og at de ikke tror vi er så ille som hun skal ha det til, men vi skal 'testes'. Hun har visstnok truet med politiet, og kommer til å klage igjen hvis hun ser mer enn to personer sammen, så fra nå av er det bare lov å sitte i par. Sukk.

Og dere. Vil dere ha bilder av ting generelt, eller bilde av 'persongalleriet', som pappa så fint kalte det? Litt forvirret. Generelle bilder kan jeg klare, men synes det blir så stygt med bilder her. >< Bilder av folket er verre, jeg vil ikke bli bustet for stalking heller... :P

2008-10-15T13:35:00.002+02:00

I dag kom jeg hjem fra skolen, åpnet døren, så en rar boks på rommet mitt... Internettet hadde kommet! Dette blir første innlegget fra mitt eget rom, no more kalde kvelder med alle plaggene i skapet på seg. La oss bruke et øyeblikk på å feire! Woohoo!

Dagen ellers gikk som vanlig, bare med mer Hårmann enn vanlig. Hoho. Begynner å få oversikt over timeplanen nå, men han er foreløbig fryktelig uforutsigbar. Føler meg ekstremt stalkerish når jeg vet når han starter og sånn, men jeg garanterer dere at det bare er fordi jeg har lagt merke til ting. Har ikke forfulgt han eller noe, kors på halsen!

Anyway, han satt i kantinen nesten hele fritimen og hele lunsjen, så mye tid til å stirre på bakhodet hans. Vennegjengen hans er tydelig interessert i å få med seg det som skjer med utlendingene, for de satt og så bort på oss hele tiden. Han satt vel baklengs på stolen sin etterhvert... (Tar det som et tegn på at han ikke er helt vettskremt etter gårsdagens danseoppvisning). Var et morsomt øyeblikk da Yong fulgte etter Playboy for å få med seg hvem han faktisk er. Frøknen er ikke flink til å holde intensjonene sine skjult, og Hårmann & Friends fikk med seg hele greia. De lo godt. Da vet de i det minste at vi er morsomme, bra det. Etterhvert satte Hårmannen seg faktisk på andre siden av bordet, anntar det bare var for å få med seg mer. Bedre utsikt for meg. Skulle smile til han i dag, meeeen. Jeg er en kylling. Fikk da litt blikkkontakt, så det går fremover.

Ah, det er deilig med eget internett. Holder på med å laste ned alle dramaene jeg har gått glipp av mens jeg har vært her, det er mye å ta igjen. Gleder meg til å få med meg slutten på diverse serier!

'Till next time, バイバイ！

DisneySea!

2008-10-14T10:23:00.007+02:00

I går var det nok en helligdag vi ikke skjønner hva er, men vi hadde da fri, så who cares! Vi dro til DisneySea (det gjorde tydeligvis halve befolkningen også, var syyyykt mange mennesker der)! Happy Katinka!

Sto opp grytidlig, hoppet på toget mot Tokyo, kom oss inn i parken... Og så døde jeg nesten av adrenalinoverdose. Jeg ELSKER DisneySea! Tusenfryd gå hjem og vogg liksom. Aaaah, så mye gøygøygøøøøy!

Den første attraksjonen vi tok var Tower of Terror. Historien er noe om en oppdagelsesmanndude skal åpne hotell for å vise fram sin nye fancye voodooduppeditt eller noe. Desverre for han er duppeditten ren ondskap, og kaster mannen inn i en heis, sender han opp eller ned eller bort eller whatever, og siden har ingen sett han. Durn durn DUUUURRNN! Den er helt genial, man står i kø i hagen til hotellet, så i lobbyen, alt er støvete og slitt. Så kommer man inn i et rom der de forteller historien, duppeditten står der før den plutselig forsvinner (de er skummel...), man går videre. Setter seg i 'heisen' blir kjørt litt oppover. Og sluppet ned. Rett ned. Og så raskt opp. Og ned. Aaaaah, jeg digger den! Hadde jeg hatt muligheten ville jeg sittet der i flere timer!

I DisneySea bor også Ariel, min absolutte favorittprinsesse. Vi lekte oss i hulen hennes, fant statuen av Prins Erik (min store barndomsforelskelse), løp rundt i gangene. Følte meg litt dum blandt alle de tre år gamle barna, men får bare være.

Utenfor traff vi... Den ekte Prins Erik! Wooot! Han lignet på en prikk, komplett med innøvd fløtepussmil. Fikk tatt bilde med han også, haha!

Ellers så vi Timothy Gresshoppe, Langbein og Marie. Marie er barsk, vi kjøpte luer med henne på og håpet hun ville legge merke til det, meeeen. Sniken var for opptatt med å hilse på alle barna.

Indiana Jones ettellerannetAdventure er skummelt. Fikk merker i håndflatene etter Tonjes negler, og satt bøyd ned i vognen mesteparten av turen. Vi sto i kø i omtrent to timer for denne, heldigvis var den morsom! Alt er så fancy bygget opp, sukk.

Skal vi se...På Atlantisturen sang vi 'Bæ bæ lille lam' for full hals gjennom halve tunnelen. Så begynte ting å gå fort, og stemmene dødei litt.

DisneySea er fint, vil bo der. Spesielt etter at det har blitt mørkt og alle lysene er tent, aaaaaah. Pretty lights.

Vi dro hjem i syvtiden, sovnet nesten på toget, leste litt gloser, dusjet og sovnet med en gang jeg la meg ned. Sliiiiiiten. Fortsatt sliten. Skal legge meg grytidlig i dag.

I dag skjedde det ikke noe utenom det vanlige. Dagen begynte som en varm sommerdag, tok toget uten Tonje (hun klarte å sove til fem minutter før vi skulle gå), var ingen Hårmann eller Togmann der. Kom oss gjennom timene, gikk til kantinen, møtte Take, så etter Hårmannen, han var ikke der heller. What? Trodde han var syk. Ikke gøy.

I dag klarte jeg endelig å utveksle mer enn to ord med Take, selv om det ble et par pinlige, stille øyeblikk innimellom der begge prøvde å finne på noe å si. Men vi fikk da diskutert fotball (felles interesse, yay!), mat (felles favorittmat, yay!), hvor vi vil dra, hvor vi har vært, at jeg ikke klarer å lage mat her... Så nå vet jeg litt mer. Skal overtale han til å ta meg med på fotballkamp en gang, så jeg kan få med meg hvem det er vi heier på og sånnt.

Vi dro hjem like sent som vanlig, mye dødtid, bah. Ingen å sikle på. Bah. Gjorde litt lekser i kantinen, jeg la igjen en liten beskjed til Hårmannen (tegning og 'hvor har du blitt av?'), håper egentlig han IKKE finner den med det første. Tror ikke han pleier sitte på det bordet.

Og så skjedde det. Da vi sloss oss gjennom regnet (ja, det kom monsterregn) for å komme oss til stasjonen kom det en skikkelse mot oss med raske skritt. Jeg åpnet munnen for å si 'tenk om Hårmannen/Togmannen kommer gående mot oss nå', men Tonje utbrøt 'er ikke det Hårmannen din?'. Nå pleier hun å si det ofte, bare for å være 'hyggelig' liksom, men denne gangen reagerte jeg faktisk. Og flott var det. For det VAR Hårmannen! Å lykke! Flaks! Jeg kan muligens ha lagd noen rare lyder og gjort ett lite hopp etter at han hadde passert... Kremt.

2008-10-10T12:28:00.006+02:00

I dag var seriøst den jævligeste dagen hittil. Bare fordi. Er i vanvittig dårlig humør.

Meeen, i morgen er det Ingrids bursdag, så senere i dag skal jentene (og muligens noen andre) på karaoke for å feire henne. Det blir sikkert gøy. Forrige gang vi var på karaoke med bare jenter brukte Tonje og jeg en god stund på å bare rope 'HÅRMANNEN, TOGMANNEN' inn i mikrofonen, etterfulgt av hvining, sipping og dramatisk gestikulering mens andre sang passende sanger i bakgrunnen. I dag skal vi ha med Cecilie, som er omtrent like far gone som det vi er (hun sikler over 'Playboy')... Det kan bli interessant.

Har ikke skjedd så mye nytt å blogge om. Vi har fått en ny 'stalker', eller potensiell venn... Vi kaller han Brunemannen, grunnet all brunkremen. En stirrende fyr han der. Og vi så Slipsmannen og Høyemannen igjen, denne gangen i sivil. Kanskje de faktisk er elever? Who knows. De er fortsatt heite.

Fordi jeg kjeder meg, og fordi jeg liker lister, skal jeg sette opp en fancy liten sak med alle '-mannen'e. Komplett med forklaringer på hvem de er.

HÅRMANNEN: Alle vet vel hvem dette er nå. Sikleobjekt nummer en. Skal gifte meg med håret hans. Ser bra ut med basketball. Vel, ser alltid bra ut.
TOGMANNEN: Tonjes sikleobjekt nummer en. Ganske snasen dude. Høy. Observert med sokker i sandalene.
HEITE VENNEN TIL HÅRMANNEN: Har bare sett han en gang, men ikke en dårlig kar.
SLIPSMANNEN: Første karen vi siklet over, allerede på åpningsseremonien. Lurte på hva han drev med. Dukket opp igjen på velkomstfesten. Ikke vond å se på.
HØYEMANNEN: Slipsmannens venn. Poppet opp på velkomstfesten. Som navnet tilsier, høy. Pen.
MR. SPARKLES: Brun kar. Må ikke forveksles med Brunemannen, hakket brunere. Skinnende. Spisse sko. Ikke spesielt nombar.
BRUNEMANNEN: Brun kar. Må ikke forveksles med Mr. Sparkles. Stalker-tendenser. Tror han tror vi liker han. Det gjør vi ikke.
PLAYBOY: Cecilies obsession. Ikke min type. Joggedress, langt hår... Ser ut som han er dyr i drift. Cleans up nicely though.
BUTIKKMANNEN: Observert en gang på handletur på Jusco. Husker ikke hvordan han så ut. Var heit.
KLUBBMANNEN: Observert en gang på handletur på Kasumi. Husker ikke hvordan han så ut. Var heit.
BRILLEMANNEN: Venn av ShunShun (han ikke helt gode japanerduden som bor her), crush på Tonje. En smule skummel.
BUKSEMANNEN: Første venn av ShunShun vi ble introdusert for. Søtt ansikt. Gikk rart. Ikke sett han siden.
SIMBA Hår like stort som kroppen. Liten. Blond.
LILLE-SIMBA: Venn av Playboy. Stort hår, ikke fullt så stort som Simba. Søt. Høy.
SØTE VENNEN TIL SHUNSHUN: Innom her og der. Cute as a button. Mistenker han er litt barnslig. Forsatt søt.
LILLE ONDE ALVEN: Medlem av Togmannens klubb. Onde øyne. Bitteliten. Blond. Går rart.
BARTEMANNEN: Venn av Brunemannen. Har bart. Stygg. Pratsom, stirrende.
TAKE: 会話パートナー。　Sjenert, søt. Liker å ringe, ikke sende meldinger (jeg hater telefonsamtaler).
PEPPERKAKEMANNEN:Tidligere kjent som Ekstrabrunemannen Må ikke forveksles med med Brunemannen eller Mr. Sparkles. Omtrent dobbelt så brun. Blond. Stygg som bare det.

Har sikkert glemt noen. Hukommelsen min er ikke det den en gang var.

Bare tre timer til karaoke nå! Trenger underholdning.

2008-10-07T11:51:00.002+02:00

Vi tog toget til skolen igjen. Ingen Hårmann. Ingen Togmann. Varmt. Så trist.

Kom oss gjennom timene (holdt på å sovne omtrent hvert minutt. Det blir kjedeligere og kjedeligere). Med en gang vi slapp ut av klasserommet ble jeg redd for at Take skulle ringe. Hvilket han gjorde. Men vi klarte da å kommunisere sånn halvveis. Han er søt den karen. Han så oss da jeg vandret rundt med telefonen, ropte 'pinku!', jeg snudde meg og så den lysende rosa T-skjorten hans. Fjoh, hadde ikke kjent han igjen ellers.

Ble ikke veldig mye prating med Take i lunsjen, han hadde en venn som var bedre i engelsk og mer utadvendt, så han stjal showet. Men tror vi skal møtes i morgen også, så får ta litt initiativ da. Fikk da med meg at han studerer engelsk, er 19, og fra Hokkaido. Han vet at jeg er 20, fra et rikt område i Norge, at jeg snakkes norsk, engelsk og japansk... Og liker musikk. That's it.

MEN! Gjett hvem som satt i kantinen i lunsjen?! Han er ikke døøøøød!! Så glad! OG! Da vi omsider tuslet ut i solskinnet for å speide og lese litt til prøven dukket han opp med et kamera, og holdt seg i området i en time. Weeeheee, i dag var definitivt en god dag. Rett før vi skulle gå til toget tuslet han bortover mot oss, var helt sikker på at han skulle konfrontere meg med stalkingen. Viste seg at han holder på med en oppgave eller noe, og ville intervjue japanerne ved siden av oss (en gjeng som også snakker til oss,yay. De blir flere). Fikk studert han på kloss hold. Yum. Yum. Yumyumyum. Han har søt stemme. Skulle bare mangle. Ingen dårlig dag i det hele tatt.

Må beklage at bloggen har utviklet seg på denne måten. Hormonene løper løpsk her nede. Alt for mye å se på. Hårmannen min. Skal nok finne deg.

2008-10-06T14:04:00.002+02:00

Hårmannen har offisielt gått i dekning. Så slemt. Skal drepe han neste gang han viser seg. Vent, det er ingen god idé. Kjefte. Ikke drepe. Vil nyte synet litt lenger. Hvis han dukker opp. Noe han må, hvis ikke blir jeg sakte gal. Er på god vei.

Ellers. I dag møtte vi opp på skolen til vanlig tid, etter instruksjoner om at 'joa, selv om det er velkomstfest i dag skal dere fortsatt ha time og prøve'. Men men men, har man sett, læreren dukket aldri opp. I hans sted kom Mario, vår gale lærer, barks type, morsomme timer med han. Vi fikk beskjed om å fylle ut diverse 'self-study-ark', meeeen. Jentegjengen gikk heller ut for å kjøpe frokost (håret mitt brukte for lang tid på å krølle seg, så fikk ikke spist før jeg dro) og konsertbilletter. Konsertbilletter ble det lite av, maskinen var visst dum. Beats me, var ikke til meg uansett.

Sååå, under velksomstfesten ble vi først plassert i en stor sal, der vi fikk høre på diverse orkester/korpsmusikk. Vet folk at jeg ikke takler korps? Var noen øyeblikk der underleppen min ville drepe meg. Vanskelig å ikke le. Men de var flinke. Det var trommer. Jeg liker trommer.

Under lunjsen (ikke speidelunsj, festelunsj) fikk vi klaustrofobi av alle menneskene inni den lille kantinen. Kineserne så ut som om de aldri hadde sett mat før. Griser. Stresset meg. Ellers, i mangel på Hårmannen og Togmannen, siklet vi på Slipsmannen (fra åpningsermonien) og hans 'nye' venn Høyemannen. Ja, vi liker å gi dem navn etter kjennetegn. Uansett, de er temmelig snasne. Sikkert en god del eldre enn meg, men. Snasne. Desverre var kineserne i veien nesten hele tiden. Dumme kinesere.

Siste post på programmet var presentasjon av klubbene på skolen. Vi fikk oppvisninger fra karateklubben, kendoklubben, musikkklubben (var et band, vet ikke halt hva de kaller seg), og 'vi-har-på-oss-nasjonaldrakter-fra-andre-land-klubben'. Sistnevnte er Togmannens klubb. Han dukket ikke opp. Hans lille venn med rosableket hår var der, litt nervøs for at han skulle gjenkjenne oss som stalkerne, men det gikk bra. Lurer på om Tonje joiner den klubben...

Etter skolen var det rett hjem (hvilket betyr henging på skolen i en time ekstra før toget går) for vi skulle få besøk av Hara-sensei. Inspisjon av leilighetene. Det var heftig rydding i går. Det viste seg å være totalt bortkastet, for hun snakket med oss ute i gangen/verandaen, ga oss pærer store som hodet mitt og gikk sin vei. Vel, da er jo leiligheten min ren.

I morgen skal jeg ha første 'date' med Take, lunsj sammen. Tonje og hennes samtalepartnere skal joine oss, hvis det er greit for Take da. Har ikke spurt ennå. Mistenker at jeg ikke kan sikle like åpenlyst over Hårmannen hvis han faktisk dukker opp. Men krysser fingrene for at jeg for snike til meg noen glimt her og der. Må sørge for å sitte på riktig side av bordet.

Savner Hårmannen. Hvor er duuuuuu?!?

2008-10-03T11:23:00.002+02:00

Ingen Hårmann i dag heller. Gjemmer han seg? Kan ha noe med at jeg ikke hadde lunjspause og dermed ikke fikk sitte i kantinen, men... Trist. Trenger min Hårmanndose. Savner han allerede. Dette er litt ille. Får se på bildet mitt så lenge. Patetisk.

I går kveld fikk vi nærmere kontakt med en av japanerne som bor her. Shunsuke er navnet, virker som en badass, har ikke fryktelig godt inntrykk av han. Vennene hans er derimot hyggelige. Yuusuke og Eisuke er innom hele tiden, vi mistenker at Shunsuke viser fram de norske jentene. Så det så. I går mannet de seg opp til å komme bort å snakke med oss mens vi prøvde å pugge gloser, men desverre forstår vi mer enn vi kan si så samtalen ble heller stusselig. Menmen, selskap er hyggelig.

I dag våknet jeg med migrene. Yay. Helt fantastisk. Drømte at det lå en stor stein på hodet mitt, og da jeg våknet i firetiden var det dunk-dunk-dunk som bare det der oppe. Hater å ha vondt i hodet. Jeg misset første time, emn det gikk over tidsnok til at jeg kunne dra til skolen til andre.

I lunsjen ble vi presentert for våre 会話パートナー, samtalepartnere. Min er Mizushima Takeshi, fikk beskjed om å kalle han Take. Vi er på kallenavnstadiet allerede, så hyggelig. Da slipper jeg i det minste å stresse med alle høflighetene med etternavn og greier. Uansett, vi fikk ikke snakket så mye sammen i dag (var bare fem minutter igjen av lunsjen da vi slapp ut) men etter en skummel telefonsamtale (på japansk, man) fikk vi avtalt å lunsje sammen på tirsdag. Får se hvordan det går.

Siste time ble avlyst, så ingen prøve, yay! På mandag er det velkomstfest, så ingen fritime til å speide. Dermed ingen Hårmann da heller. Får håpe han dukker opp på toget. Begynner å bli en stund siden siste sighting. Sukk.

Stalkerblogg. Ojda.

2008-10-02T11:51:00.002+02:00

Yooooosh. Jeg kjeder meg i kveld. Klokken er syv, må egentlig lese litt til prøven i morgen men er ikke i humør i det hele tatt.

På tirsdag tok jeg og Tonje en privat tur på karaoke ettersom vi holdt på å gå på veggen av kjedsomhet. Vi sang så det suste, sanger vi kan, sanger vi ikke kan men vil kunne, og sanger vi rett og slett må øve voldsomt på. Til vår forbauselse oppdaget vi at vi kan legge til noen fler sanger på listen over ting vi kan synge i offentlighet. Så nå slipper våre med-karaokere å lide seg gjennom de samme sangene for ørtende gang.

I går tok vi igjen toget til skolen i håp om at visse andre skulle dukke opp på stasjonen, men... Det var dårlig med folk helt til Hårmannen kom løpende for å rekke toget. Han gikk desverre forbi vognen vår, men fikk da et glimt så jeg overlever! I lunsjpausen dukket han opp igjen, denne gangen tre bord bortenfor der vi satt, i mellomrommet mellom Tonje og nestemann. Perfekt utsikt i en time! Jeg tok et snikfoto av han også, stalkertendensene mine begynner å vise seg. (Togmanner var det heller dårlig med den dagen, Tonje ble grumpy.)

Etter skolen vår over var det rett hjem for å komme seg gjennom den massive mengden lekser: to ark, en tale og skrive, ett rollespill å øve på, og flere dusin kanjier til prøven i dag. Jeg begynner å bli smålei alle prøvene. Men siden det ikke er så mye annet å finne på her har vi i det minste noe å gjøre...

I timen i dag oppdaget vi til vår ergelse (eller, var egentlig lettet) at rollespillet var totalt glemt av læreren, så so much for å ha stresset med det... Måtte ikke holde tale heller, kanskje like greit ettersom den var teeeeemmelig elendig.

Hårmann-update: To sekunders glimt i en liten pause. Yay... Satt ute med Tonje i lunsjen for å holde henne med selskap i hennes søken etter Togmannen. Han dukket ikke opp. Det gjorde ikke Hårmannen heller. Damn it. Han holdt seg inne i kantinen ble jeg fortalt av resten av gjengen. Bummer.

Etter skolen hang vi rundt i nesten to timer for å speide. Togmannen dukket endelig opp på sin tidligere faste plass, Tonje var sjeleglad. Me, not so much. Kjeeeedeeeet meeeeg. Og det gjør jeg nå også. Det er virkelig ikke mye å finne på som ikke koster penger...

2008-09-29T12:47:00.005+02:00

På tide med en liten oppdatering.

Fredag var en grusom dag. Det blåste, blåste mer, og enda mer. Håret mitt har aldri vært så bustete før. Som for å bevise at universet er i mot meg så jeg ikke snurten av Hårmannen (dere må overleve updates om han en stund fremover) mens Tonje koste seg med å gni inn det faktum at Togmannen var rett foran oss hele lunsjen. Dårlig humør, that's me!

På lørdag var det utflukt med alle utvekslingsstudentene. Vi skulle møte på skolen 9.15, så det var opp klokken syv... Ikke min foretrukne våknetid. Turen gikk til Naritasan, et gammelt tempel halvannen times kjøring fra Togane. Takk gud for Mp3-spillere. Tempelet var finfint det (skal legge ut bilder en gang i fremtiden, orker ikke overføre nå). Det var massevis av bygninger, trær i alle fasonger, små skilpadder, koi-fisk, gravstøtter, merkelige seremonier... Det var koselig, jeg liker gamle templer! Oh! Vi ble stalket av en skummel kineser inne på området. Creepy!

Etter tempeltitting og japansk lunsj (som smakte helt greit, er ikke veldig glad i kalde nudler og rare sauser, masse småplukk jeg ikke kan identifisere osv.) busset vi videre til et historisk museum. Det var overraskende spennende, til et visst punkt. Timevis med trasking blir kjedelig i lengden, selv om jeg er superfascinert av arkitekturen og klærne.

På kvelden var det ny karaoketur, med 'alt du kan drikke' opplegget. Woohoo! Jeg og Tonje gaulet i vei på noen av de etterhvert kjente sangene våre, mens de tre japanerne som var med moret seg med å synge med i bakgrunnen. Tror vi scoret noen poeng der, yay. Denne gangen holdt vi ut til stengetid, gikk til nærmeste resturant og snackset litt for vi stupte i seng og sooooooov. Mmmm, søvn.

Hedda, Tonje og meg på karaoke.

På søndag sov vi lenge, dro for å kjøpe litt mat men endte opp med å shoppe. Vi har nå pålagt oss selv shoppingforbud i lang tid framover. Spare penger! Mer er det ikke å si om den dagen.

I dag hadde vi planlagt et lite ekspriment. Vi mistenker at Togmannen til Tonje liker å vise seg fram (og er fullt klar over at vi ser på han), så vi skulle ta toget, være på stajonen når han kom, og se om han stilte seg i plain view. I stedet ble deg jeg som fikk en gad start på dagen, da Hårmannen dukket opp i god tid, og endte opp på samme vogn som oss. Han var ved siden av oss hele tiden på vei fra stasjonen til skolen, og jeg klager ikke. (Togmannen løp forbi vognen var rett før vi skulle kjøre) I lunsjen poppet Hårmannen opp igjen, mens Togmannen tydeligvis hadde funnet bedre ting å gjøre enn å henge rundt oss, så han så vi ikke noe mer til. Nå vet Tonje hvordan jeg hadde det på fredag. Hah!

Ellers er det fryktelig kaldt i dag. For første gang siden vi kom er det under 20 grader og det regner bøtter. Værmeldingen sier det er tyfonen i Taiwan som ødelegger sommeren for oss, yay, en tyfon til. Gleder meg som til julaften.

Og så. Husker folket mordet her? Politiet har fremdeles ingen anelse om hvem som drepte stakkars lille Narita, og de deler ut lapper på Super'n om 'vet du hva som skjedde'... Skummelt! Vi tør ikke gå alene ute på kveldene (ikke det at vi gjorde det før, men...), waaa, det er ekkelt!

Til tross for løpske mordere og stalker-kinesere har jeg det tipp topp! Så ha det gøy hjemme i kjedelige Norge så lenge!

2008-09-24T13:30:00.004+02:00

La oss ta de koselige nyhetene først:

På mandag bestemte vi oss for å ta toget til skolen, ettersom det duskregnet og Hedda er småsyk. Det viste seg å være en god plan. Vel fremme på stasjonen fikk jeg øye på en meget snasen dude, god start på dagen! Da han snudde litt på hodet så jeg at han hadde shavet nesten halve hodet (sånn over øret), men han var yummy anyway. Vi døpte han Hårmannen. Desverre for meg hadde Tonje også peilet seg inn på en, og vi tuslet bort for å stå så nærme han som mulig. Gjorde egentlig ikke så mye, for han var ikke vond å se på han heller. Denne karen ble hetende Togmannen.

I den laaaange pausen (vi har en fritime før lunsj) satt vi ute og speidet. Gjett hva vi så etter. Hehe. Tonje var heldig, Togmannen er tydeligvis med i en klubb som har satt opp stand rett foran der vi sto, så hun hadde god utsikt hele dagen.

I går var det helligdag her til lands, så vi hadde fri og tok turen inn til Tokyo igjen. Til Shibuya. Familiemennesker husker nok Shibuya som stedet med alle dukkejentene. Jeg hater Shibuya. Intenst. Still, vi dro, trasket rundt i timesvis inne på det stappfulle senteret (det er nok en folkesport å se hvor mange japanere som passer inn per kvadratmeter), spiste koreansk mat (nam!), og trasket mer. Til info: Tonje er en slitsom shopper, og hun sier det selv. Når hun ikke finner noe blir det bråk for oss andre. Det hjelper lite at Anne Marie bruker årevis på hver butikk hun vil inn i, sånn at vi andre må vente. Og vente. Og vente.

VI så en host, gøygøy! Han prøvde nok å få folk inn i klubben sin, men det eneste vi så han gjøre var å sjekke ut alle jenterumpene som gikk forbi. Vi lo.

Så i dag. Min dag startet fantastisk, Hårmannen viste seg allerede før første time, woohoo! I dag hadde vi også lang pause, så etter litt mat satte vi oss ut i solskinnet. Der var visst Hårmannen igjen! Heldig! Han ble sittende i synsfeltet mitt nesten hele fritimen så jeg koste meg stort. Togmannen dukket også opp, så jeg og Tonje moret oss med å late som om vi snakket med hverandre mens vi fulgte med på våre respektive menn. Jeg gleder meg til i morgen!

Så... For noen dager siden dukket det opp en nyhet om en liten jente som var skadet/savnet/drept her i Togane (jeg fikk ikke med meg alt de sa). Uffda. I dag leste vi på nettet at det er en fem år gammel jente som ble funnet drept, naken, i Tama, Togane. Det er der vi bor det. Ajajaj. Rett rundt hjørnet liksom. Ekkelt. Det står ingenting om mistenkte eller noe, så det vandrer en morder rundt her. Skummelt!

Og mens vi er inne på temaet barnedrap, vi har snakket og tenkt mye på nyheten om lille Koki-kun som ble funnet drept i en park - langt vekk, men stakkars gutt -, kvalt av sin egen mobil-strap. Nå viser det seg at moren drepte han. Så koselig. Dobbelt opp med grusomme nyheter denne uken.

Det var det. Snakkes!

Og... Kommenter! Jeg vil ikke føle meg alene!

2008-09-20T13:18:00.005+02:00

Woah! Woahwoahwoahwoah!

Det kom ingen tyfon! Eller, den kom natt til i dag. Hvilket betyr... VI VAR PÅ KONSEEEEEERT! Ueda! Det var helt uvirkelig å være i samme rom som han!

Dagen startet klokken syv, hoh, tidlig. Ble så lettet da jeg skrudde på TV'en og så at tyfonen allerede var langt til havs. WOOT! Ti på ti tok vi toget innover mot Tokyo, der vi skulle bytte til et tog fra et privat selskap - vi greuet oss skikkelig, trodde ikke vi kom til å skjønne noe som helst. Men, det var enkelt! Videre, av på riktig stasjon, ut i varmen. Hvordan kan det bli så varmt dagen etter en tyfon? Jeg skjønner ikke klimaet her.

Igjen trodde vi vi kom til å lete i timesvis for å finne konsertarenaen, men det gikk også på 123. Vi hadde mange timer på oss før dørene skulle åpnes, så vi tuslet rundt i et sinnsykt senter. Taket var malt som en himmel, alle veggene på innsiden var som husene i Roma, så det føltes som å gå på gaten der. Koselig! Må tilbake dit en gang jeg har mer penger med meg.

Woah! Woahwoahwoahwoah!

Etter å ha spist litt våget vi oss inn på konsertområdet. Vi var nervøse, ettersom bilettene våre egentlig er ulovlig videresolgt, og vi trodde vi skulle bli stoppet og kastet ut. Men igjen var vi heldige, og slapp inn uten problemer. Vi kjøpte fancypancy fangirlsaker og tuslet videre.

Etter en stund begynte folk å stille seg i kø for å slippe inn. Vi joinet, kom fram til dørene, pulsen var skyhøy (jeg var sykt redd for at de skulle legge merke til at jeg ikke heter Momose Noriko, og kaste meg på hodet ut). De så ikke på billettene i det hele tatt, bare rev i den og dyttet meg videre! Vi var innenfor!

Da vi satte oss i salen så vi til vår store glede at plassene være ikke var dårlige i det hele tatt, scenen var rundt og salen liten, så vi så perfekt! Waaa! Det gikk endelig opp for meg at vi var på plass!

Så startet alt. Aaaaah, komplett lykke! Vet ikke hvordan jeg skal beskive alt, men det var lys og lyd og band og dansere, tau, ild, pisker (hah!), vann... Og selvfølgelig Ueda! Så søt! Sååå søt! Tror jeg satt hele konserten gjennom med et stoooort glis! Vi satt og viftet med viftene våre i takt med musikken, gliste, lo, hvinet... Det var så gøøøøøy! Jeg vil på konsert i morgen også! OG HAN SÅ OSS! Vi møtte blikket hans da han så opp mot der vi satt! Han så oss! Hahaha!

Wawawawawaaaaaaaaaaaaaaa, jeg er så glad nå, weeeeee! Hyper! Skal definitivt se flere konserter her, NEWS skal ha i desember/januar, dit skal vi! Gleder meg!

2008-09-18T13:21:00.002+02:00

Jaaa. I går og i dag har vi hatt våre første dager på Josai. Det har bare vært orientering, så jeg vet ennå ikke hvordan det er å studere her. De første timene er i morgen, klokken halv ti - yay.

I går var det først velkomstseremoni, en langtrekkelig affære. Rektor (eller styreleder, hun hadde den mest flashy'e drakten) snakket evig lenge - på japansk. Jada. Så var det introduksjoner av alle andre med mindre duppeditter på kappene sine, maaaasse bukking og mer snakking på japansk, før vi fikk en liten pause. Vi fikk utdelt ris: rosa, seig, og med brune klumper som var gudene vet hva. Ikke godt.

Etter lunsj ble vi flyttet til ett nytt rom (en av mange forflytninger i løpet av dagen) der vi skulle ta den fryktede prøven. Som var latterlig. Det var avkrysningsprøve, enkelt nok. Problemet var at ALLE fikk samme prøve, de som har studert i ett år, to år, tre år... Så jeg fikk en smule panikk da det plutselig stoppet helt opp for meg, men så lettet igjen da det gikk opp for meg at dette var ting vi aldri hadde hatt om. Så det gikk bra!

Etter prøven ble vi flyttet igjen. Nye introduksjoner. Lange introduksjoner. De liker å snakke disse japanerne. Jeg var sliten, trøtt og lei. Vi fikk utdelt masse skjemaer (en annen ting japanerne er glad i), en temmelig heftig bok full av regler eller noe... Den var på japansk, og jeg er ikke dreven nok til å tyde alt i den. Nesten ingenting faktisk.

Men så endelig, etter gruppebilde og enda et skifte av klasserom, fikk vi gå. Vi ble kjørt nesten helt fram, deilig. Vi tok et raskt pit-stop i leilighetene for å dumpe alle de tunge bøkene, og gikk ut for å spise. Curry igjen, namnam!

Etter middag tok jeg og Tonje en ny tur på Wonder Goo, plukket opp et blad til (enda flere fine bilder og plakater) og en fotobok. Her til lands vet de hvordan de skal pimpe stjernene sine altså.

Vi fangirlet litt på verandaen, spilte litt DS, også sluktet jeg rundt tolv. Var utslitt!

I dag var det en ny dag med uendelige monologer fra lærerne. I dag hadde jeg seriøst lyst til å fordufte, så kjedelig har jeg ikke hatt det på leeeenge. Vi fikk hjelp til å fylle ut skjemaer, fikk utdelt timeplaner... Det var vel egentlig det, fordelt på nesten seks timer. Gah.

Høydepunktet i dag var det lange friminuttet, da vi spiste i kantinen - koster 15 kr for stooor varm lunsj. Woah! -, tuslet litt rundt og bare frydet oss over alt (eller alle) vi kunne se på. Hvis hjernen min dør av å være her kommer i det minste øynene mine til å kose seg.

Vi var ferdig halv fem, og fikk endelig utdelt sykler! No more walking! Aaah. Vi syklet hjemmover, stoppet for litt shopping, matinnkjøp og likaness. Veien hjem var definitivt kortere uten å måtte humpe bortover på vonde føtter.

Senere i kveld skal vi kose oss med Kanjani8-konserten, weee. Det er så gøy å ha mentaliteten til en fjortiss, hah.

By the way... Det er en tyfon på vei, og den skal visst komme hit på lørdag. Nooooooo! Ueda-konserten vår! Jeg vil gå om jeg så må sloss meg gjennom ild! Desverre tenker ikke tog det samme, de stopper å gå om det blir for ille. Crapcrapcrap. Crapcrapcrapcrapcrap!

PS: Det er lov å legge igjen en kommentar når dere leser. Vet det bare er nærmeste familie, men det hadde vært hyggelig å høre fra folk.

2008-09-16T06:19:00.003+02:00

Jeg er så lei av å skrive kanjier at jeg føler mest for å kverke de dumme kineserne. Hvorfor i all verden må man ha et så avansert skriftspråk? Hva er galt med vår vanlige ABC?

Sto opp tidlig i dag, satte meg rett ned for å lese, leste, leste, leste, leste.... Dere skjønner tegninga. Tok noen timer fri for å ta ut penger (det er langt til nærmeste minibank for oss med utenlandsk VISA), stoppet på Wonder Goo (kommer aldri over det navnet) hvor jeg plukket opp Mario Kart til DS'en min, en film og Kanjani8 konsertDVD. Så da klarte vi å bruke penger i dag også.

Så sitter jeg her igjen da, med nest siste kapittel med kanjier og en haug av gloser som bare venter på å få drepe meg. Sukk. Hadde det det ikke vært for den dumme prøven vår hadde jeg kost meg skikkelig nå, tempraturen er endelig normal - selv om det var dødsklamt tidligere i dag - har ikke noe viktig jeg MÅ kjøpe lenger... Hater prøver. Den skal forresten ikke telle på noen som helst måte, bare måle hvilket nivå jeg ligger på, men jeg vil ikke fremstå som en komplett retard heller liksom, så da blir det pugging. Må bare passe meg så lærerne ikke tror jeg er en vidunderlev, for jeg tror ikke jeg hadde overlevd lenge om de snakker 'ekspert japansk' til meg helt fra starten.

Også, japanerne må være glade i harde overflater. Madrassen min er en murstein - det går bra å ligge på den helt til jeg snur meg på siden og kjenner hoftebenet bli knust -, den lille stolen min er steinhard, puten som fulgte med sengen er steinhard - jeg kjøpte ny, og bruker den gamle til å sitte på når jeg er ute på verandaen. Ikke det at den hjelper fryktelig mye, har aldri hatt så vondt i halebenet som jeg har nå. tror aldri jeg kommer til å gå normalt igjen. Jeg har lagt merke til at de fleste japanske guttene har en veldig spesiell gange - de ser nesten litt hjulbeinte ut - så min teori er at de har sittet for lenge på disse harde gulvene.

Får vel gå tilbake til lesingen. Sukk.

2008-09-15T10:11:00.006+02:00

De siste dagene har det manglet ting å blogge om... Jeg har for det meste daffet rundt, ryddet i leiligheten og prøvd å lese til vår Placement Test (som ikke skal bety noe, men jeg hater å gjøre det dårlig på prøver), men det siste er vanskelig ettersom det er så vanvittig mye annet jeg heller vil gjøre. Terping av gloser og kanji er noe av det kjedeligste jeg kan tenke meg, sukk.

I dag tok vi en liten pause og trasket langt bortover hovedgata, til et stort elektromarked kalt KS. Der plukket jeg opp rettetang, krølltang (de jeg hadde med hjemmefra fungerer ikke her, irriterende) og strykejern. Tilsammen ble det rundt 400 kr, woah! Billig her! Myten om at Japan er dyrt er herved knust. Har regnet meg fram til at siden jeg kom har jeg brukt ca 6000 kr, men mesteparten har gått med til konsertbillet, registreringsavgift, og nødvendigheter til leiligheten. Så er det litt klær og mat, så tilsammen har det ikke vært mye sløsing. Tror ikke jeg kommer til å strande økonomisk liksom. I dag overførte jeg også all husleie og det jeg har satt av til mobilregning til egen konto, så jeg ikke skulle finne på å shoppe bort de pengene :P Planlegging ftw!

Kom over noe litt morsomt i dag; på super'n borti gata selger de TINE Ridderost. Hvor sykt er ikke det? Så til og med ut som om det var en del som hadde plukket opp noen. Hm. Det hadde jeg ikke forventet. Litt hjemmekoslig ble det også da vi fant en ESSO rett rundt hjørnet, akkurat som hjemme!

På lørdag tok en stor gruppe av oss - pluss en av japanerne som bor her - turen til karaoken, der vi moret oss stort med deres tilbud om 'drikk så mye du vil gratis'. Fem timer med drinker og synging ble nok for meg, så klokken halv fem var det bare å kollapse i sengen.

Må bare vise fram den gigantiske billen som har bosatt seg foran døren til Tonje. Tror hun kalte den Arthur. Han er søt i forhold til det som vistnok kan dukke opp her. Gruer meg til den dagen jeg våkner opp meg en knyttnevestor edderkopp på nesen.

Og så har vi konsertbilletten min. Aaaaaah, som jeg gleder meg! Bare fem dager igjen! Unnskyld meg mens jeg har et fangirlmoment: WAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAH!

...og til slutt et eksempel på de rare navnene japanerne gir butikkene sine: Det oransje skiltet leses 'dikku', og ettersom det står i katakana er det et låneord. Det nærmeste engelske ordet er, vel dere kan vel prøve å tenke dere fram til det... Jeg lurer virkelig på hva de selger der.

Tokyo!

2008-09-12T16:24:00.003+02:00

I dag tok vi den lange turen inn til Tokyo, nærmere bestemt Harajuku - stedet for billig shopping og spesielle klær. Det var ikke merkbart billig, men jeg kjøpte en veske og en topp, pluss utallige dingledangler til mobilen (er visst et must i Japan, og det gjør meg ingenting!). Harajuku er også berømt for sine mange idolbuttiker, og Tonje og jeg var innom tre stykker der vi gående å stirre på alle bildene av våre favoritter. Det var å mange jeg vil kjøpe med meg hjem! Er sikker på at jeg kommer til å blakk emeg etterhvert. :P I den siste butikken vi var vi kom vi over et stort display med konsertbilletter. Til Uedas solokonsert, den vi har siklet etter å dra på! Etter ett par sekunders tenktid kjøpte vi to stykker til 450 kr hver. ikke dårlig! Er nok ikke de beste plassene, men OMG! Neste lørdag skal jeg på konseeert!

Tokyo er - hold dere fast - stappfullt av mennesker, selv på fredag dagtid. Fikk nesten litt klautrofobi, men flere mennesker betyr også flere ikke-helt-vondt-for-øyet-gutter å se på. (Ja, jeg har en forkjørlighet for japanske menn.) Vi koste oss! Vi spiste pannekaker med iskrem, namnam, og trasket rundt til føttene våre ville dette av. Så var det å ta toget hjem, i det jeg mistenker var rushtid, for det var fullt på togene! På et av togene - som vi heldigvis ikke skulle på - sto folk nesten med nesen mellom dørene liksom... Glad jeg ikke bor på et sted med så mange mennesker!

På vei hjem til leilighetene stoppet vi for å kjøpe mat og spise middag. Vi gikk på en resturant vi har vært på før, hvor maten var god og ting gikk fort, men i dag virket det som om de hadde skrudd på anti-utlendinger-funksjonen sin. Det tok en halv time fra vi satte oss til vi fikk bestillt (jeg sverger, de unngikk bordet vårt som pesten) og 20 minutter til før maten kom. Hmph. Jeg hater å vente.

Ellers må jeg bare unnskylde at det ikke er noen bilder her ennå. Jeg har ikke kamera annet enn de på mobilene, men de fleste bildene herfra er på den japanske, som jeg ikke har satt meg inn i overføringsprosessen ennå. Så det kommer. Håper jeg.

2008-09-11T10:30:00.003+02:00

Aaaah, karaoke var gøy! Jeg og Tonje skal tilbake i kveld for å øve oss på alle Johnny's-sangene, to timer i går var langt fra nok! Jeg var i himmelen! Så stort utvalg av sanger skal man lete lenge etter, aaaah. Vi skal rocke karaokestedet etterhvert! Pass dere japanere!

Eller har jeg skaffet meg en søt liten japansk mobil, hvit og grønn med lys og alle slags dubbeditter. Kommer nok til å ta en stund før jeg blir vant til den, og finner ut hva alle tingene er, men jeg elsker den! Vi handlet på en svææær butikk ved navn Wonder Goo (go figure...) der de hadde hylle på hylle med mobiler, blader, mangaer, bøker, CDer, filmer, spill... ALT! Jeg kjøpte en DS så jeg kan bruke mitt lille kanjiordbokspill, et idolblad stappfullt av bilder av mine elskede Johnny's og mobilen der. Shopping makes me happy!

Senere gikk vi til skolen (det er temmelig langt å gå.. Jeg gleder meg til vi får sykler) der vi bestilte internett til leilighetene (så langt sitter vi ute på trappene med laptoppene våre, det er det eneste stedet det er tilgang til nett :P) og betale registreringsavgiften (30.000 Yen... Jeg føler meg styrtrik hver gang jeg gir fra meg så store beløp... Før jeg kommer på at det bare er 1500 kr). Vi tok toget tilbake til leilighetene - det er bare ett stopp, så kommer nok til å ta det til skolen ett par ganger, bare jeg klarer å tyde tidstabellen... Vi bor ikke akkurat i verdens navle, og toget går bare to eller en gang i timen - og stoppet på Sunpai, et stort senter med nesten alt man trenger. Der kjøpte jeg nødvendigheter til leiligheten, litt mat, og ellers bare tittet på alt det finurlige rundt meg.

Ble temmelig sliten av å vandre rundt hele dagen, så det var deilig å komme hjem, ta en dusj, spise litt onigiri og se på TV en stund. Jeg gjorde mitt første internettbesøk siden jeg kom, som jeg har savnet nettet! Og det hadde bare gått tre dager! Snakket med Amelia på MSN (lover jeg skal ha videsamtale med deg med en gang jeg har internett INNE) og bare slapet av.

Rundt ni gikk Tonje, Anne Marie og jeg rundt hjørnet for å få oss litt middag. Vi spiste Tonkatsu - panert svinekjøtt som friteres - og herregud så godt det var! Kommer nok til å spise mye av det de neste månedene! Maten er er sykt billig i forhold til hjemme, en ganke stor porsjon har kostet oss mellom 19 og 60 kroner. Sinnsykt!

Senere gikk vi til nærmeste karaokested, der vi som sagt storkoste oss. Kom hjem rundt halv ett, bladde litt i idolbladet mitt og sovnet.

Ble røsket ut av halvsøvnen min rundt ti, da noen menn fra Josai ringte på dørene i hele leilighetskomplekset for å fortelle at småtingene våre endelig hadde kommet. Så nå kan jeg lage mat og vaske, woohoo. Nevermind at jeg ikke aner hvordan man bruker ingrediensene her da...

I dag har vi shoppet på noen butikker på veien til skolen, meget handy. De har faktisk et stort utvalg klær som er løse nok til at vi som ikke veier 40 kg kan passe inn i noe. Jeg kjøpte en topp, en kjole og søte sokker. ^^

Mistenker at jeg så et tyfonvarsel på TV... Hvilket skremmer meg litt. Det blåser en del i dag, og det har regnet litt, så er ikke umulig at det skjer noe, men jeg vil ikke oppleve en tyfon allerede nå!

Må bare legge til at folk her er ekstremt pene. Ikke alle, men flertallet. Vet nesten ikke hvor jeg skal feste blikket lenger... :P

På plass i Japan!

2008-09-10T13:39:00.002+02:00

Dag to i Japan er definitivt bedre en den første dagen... Da vi landet i går morges - rundt åtte lokal tid - var jeg trøtt og følte meg som noe som hadde kommet opp fra kloakken. Jeg fikk ikke sove på flyet, det var for varmt og trangt, den eneste filmen jeg ville se var ferdig seks/syv timer før vi skulle lande (vi hadde ikke individuelle skjermer, så kunne ikke velge fritt) og unerholdningen etter det var heller stusselig... Jeg gikk lei av å høre på musikk, bladde ferdig i bladet mitt... Kort sagt, jeg holdt på å dø av kjedsomhet halvveis...

Etter at vi hadde landet var det gjennom immigration control, men kø som strakk laaaaaaaangt bakover, der vi måtte levere våre fancy skolekort, og diverse papirer. Så hentet vi bagasje og gikk ut for å møte utsendelsen fra Josai. Fjerdeårsstudenten Yuuko ventet på oss og snakket i vei på japansk - første gang det gikk opp for meg hvor rusten jeg har blitt over sommeren. Vi var slitne alle sammen, og ville helst rett til leilighetene for å ta en dusj og sove, men vi ble kjørt rett til skolen der vi fyllte ut flere skjemaer og fikk nøkler til leilighetene. Jeg bor på J heights (eller J haitsu hvis vi tar det på japansk)i leilighet B-205.

Etter dette ble vi shippet avgårde til rådhuset der vi skulle registrere oss og søke om 'utlendingskort', noe som tok minst fire timer, og som føltes som en eeeevighet. Hvor treigt kan ting gå?!? Vi holdt på å kollapse i ventestolene våre, det var varmt og klamt, jeg hadde ikke sovet på ett døgn, ikke gått på do på omtrent like lenge, ikke spist siden flyturen... Det var helt grusomt. Men vi overlevde, og ble kjørt videre til leiligetene.

Leiligheten er stor i forhold til e norsk hybel, jeg har eget bad - delt inn i do, dusj/badekar - lite kjøkken i gangen (uten noe å lage mat med, men vi ble fortalt at det kommer etterhvert) med mikro, vaskemaskin og kjøleskap. Så hovedrommet med seng og et bittelite bord, og TV, yay! Har ikke sett så mye på den ennå, men er morsomt å ha! Internett har vi ikke ennå, men jeg besstilte i dag, så det dukker opp om noen uker.

Med en gang vi kom til leilighetene ble vi introdusert for to japanske studenter som ville følge oss til butikken. Ettersom jeg var trøtt som f*** var jeg ikke velsig pratsom, og det ble en del lost in translation-episoder, men vi klarte oss sånn halvveis :P Etter en kort handletur (kjøpte litt mat, vaskepulver, shampoo og sånt) var det nesten så jeg bare la meg ned på bakken, så vi tuslet hjem. Fikk litt dårlig samvittighet ovenfor guidene våre, men jeg håper de skjønner at en sånn dag ikke er den man er mest sosial på...

Vel hjemme tok jeg en dusj og la meg til å sove ett par timer. Da kom hjemlengselen... Alt virket helt håpløst, og jeg tenkte seriøst på å sette meg på neste fly hjem...

Etter å ha sover gikk det bedre. Vi gikk ut og spiste curry (kjempegodt, og kjempebillig!) og rett hjem igjen. Der sov jeg som en stein til klokken ti i dag.

Fortellingen om i dag kommer i neste innlegg!Nå skal vi ut og spise og karaokere!

Reisenervene melder seg

2008-09-07T16:11:00.003+02:00

Så sitter jeg her da... På rommet mitt som ikke lenger føles som mitt, bare kaldt og bart, med kofferter rundt meg. I morgen drar jeg, og blir borte i fem måneder. Det har ikke helt sunket inn, men hver gang jeg tenker på det slår det meg hvor lenge jeg skal være borte fra alle de jeg er mest glad i. Det er litt vanskelig, sukk.

Jeg hadde bursdag på fredag, og i går var jeg ute med vennene mine på en kombinert avskjeds/bursdagsfeiring. Jeg hadde gruet med til den dagen i flere uker, for jeg kjenner meg selv og visste at det kom til å bli stygt. Og det ble det. Ting gikk fint helt til folk skulle dra hjem... Da kom de første tårene. Det ble bare verre og verre, og endte med at jeg og Ingrid ble sittende ute og hikste før vi kapret en taxi og kom oss hjem. Det ble den tristeste drosjeturen jeg noensinne har tatt. :(

Jeg gruer meg fortsatt, men ting er ikke like ille i dag - takk og lov. Jeg har pakket ferdig - det gikk sjokkerende lett når jeg først kom i gang. Det eneste som gjenstår nå er en siste familiemiddag og 'kvalitetstid' før jeg skal sove, stå opp, og sette kursen mot Gardemoen. Hvor det blir nok en avskjedsscene... Gruer meg fryktelig til å si hadet til familien, kanskje mest til lillesøsteren min som skal være med til flyplassen.

Tviler på at jeg kommer til å innse at jeg faktisk har flyttet til Japan før det har gått en måneds tid og jeg er fullt i gang med studiene... I mitt hode er dette fortsatt bare en lang ferie.

2008-07-21T21:22:00.003+02:00

Tid for en liten update!

På fredag gikk Hedda, Tonje og jeg til Japanspesialisten for å finne noen litt mindre lommebokslankende billetter - ettersom BA hadde satt opp prisene sine mens vi ventet på dyrebar informasjon fra Josai (jeg sverger, den skolen har et problem med kommunikasjonsevnene sine...). Vi fikk et tilbud om billetter med Lufthansa til litt under 9000 kr, og det tok vi uten å tenke lenge på, haha.

Så i dag var tiden inne for å betale for den lille investeringen, og vi trappet igjen opp på kontoret deres. Egentlig gikk vi dit mest fordi vi måtte endre navn på en av billettene, noe som hadde gitt meg mareritt gjennom helgen... Menmen. Jeg fikk en smule panikk da det så ut som om pengene fra de andre ikke hadde kommet seg inn på kontoen min i tide, men det var helt unødvendig. Fjoh. Alikevel... Kortet mitt har en søt lien sperre på hvor mye penger jeg kan bruke i et kjøp, så jeg kunne ikke betale direkte sånn som planen var... Ikke var Nordea veldig hjelpsom heller, da vi gikk dit for å få det overført. Gah.

Men endelig! Nå er billettene betalt - følelsen av rikdom som fulgte med å ha alles billettpenger på kontoen min forsvant fort - og vi er dermed ett skritt nærmere Japan! O' lykke!

Vi har også forsket litt på billetter til Uedas konsert, og funnet ut at de er lagt ut for oss dødelige som ikke er medlem av fanklubben! Woohoo! Så nå er det bare å vente til vi har anledning til å kjøpe dem, også er vi ferdig med det også! For konsert, det SKAL vi på!

Snart ferie!

2008-07-03T20:34:00.002+02:00

Ah, i morgen kommer endelig den siste dagen jeg jobber... Men skal jeg få lov til å ta det rolig da? Neineinei. Det kommer en eller annen fyr som skal ta over for meg, og han må læres opp i ymse vaskeritualer. Problemet? Jeg er ikke helt sikker på om måten jeg har gjort ting på er det riktige... Aah, må skjerpe meg litt. Og ikke kan jeg gå tidlig heller, for sjefen kommer til å følge nøye med på hvordan ting utvikler seg. Darn it.

I min kjedsomhet...

2008-06-19T15:02:00.003+02:00

Vel, jeg kjeder meg. Vi går fortsatt rundt og venter på informasjon om når vi kan dra/dra hjem fra Josai - som har vist seg å være ubrukelige når det kommer til å kommunisere med UiO - så bilettene våre venter fortsatt på å bli bestilt. Kontrollfrik og utålmodig som jeg er begynner jeg sakte men sikkert å stresse litt mer enn det som er godt for meg, men jeg vil så gjerne få det unnagjort! Fort dere Josai!

Også, KAT-TUN har startet sin sommerturné, og diverse rapporter har dukket opp på nettet. Jeg har om mulig enda mer lyst til å dra etter å ha lest disse, men verden er i mot meg: selv om det allikevel ikke er umulig å få tak i billetter er siste konsert i begynnelsen av august, hvilket hadde betydd at jeg måtte ha tilbrakt en måned på hotell før jeg kunne flytte inn i leiligheten min. Dyyyyrt. Man, jeg vil ha litt flaks noen ganger, hvorfor blir jeg alltid rammet av dårlig timing?!

Jomfru-innlegget

2008-06-18T21:24:00.003+02:00

Yey! Endelig er bloggen oppe og går, og med Jinjin som vokter kan vel ingenting gå galt...

Så, det er fortsatt rundt tre måneder til jeg setter mine føtter på Japansk jord, men ohboy som jeg gleder meg! De fleste har vel allerede fått med seg min lille obsession med diverse boyband-medlemmer, så det kommer vel ikke som et sjokk når jeg sier at OMG! Tre måneder til STAAALKING! Kremt.

Ah, skal ikke bli den type fangirl... Skal bare legge igjen halve budsjettet mitt i Johnny's butikken, haha. Jaja, det blir verdt det!

Oooogså sier vi buh-bye til dette menigsløse innlegget. I'll be back. En gang. Jah.